Ansettelsesprosessen i privat og offentlig sektor er helt ulike hverandre. I privat sektor kan bedrifter ansette hvem de vil, nær sagt på hvilket som helst grunnlag. Det skiller seg fra ansettelser i offentlig sektor som må følge kvalifikasjonsprinsippet. Prinsippet er formulert på følgende måte i statsansatteloven, men er en ulovfestet regel – altså utviklet av domstolene – som gjelder for alle ansatte i offentlig sektor (staten, fylkeskommunen og kommunen):
Den best kvalifiserte søkeren skal ansettes eller utnevnes i ledig stilling eller embete.
I vurderingen av hvilken søker som er best kvalifisert skal det legges vekt på utdanning, erfaring, personlig egnethet og kvalifikasjonskravene som går frem av stillingsutlysningen. Nøyaktig hvordan bedriften kommer frem til hvem de skal ansette bestemmes ut fra:
1. Privat sektor: Styringsretten til bedriften
2. Offentlig sektor: Bedriftens frie skjønn
Styringsretten: Arbeidsgiver står helt fritt til å bestemme hvem de vil ansette. Dette er et ledd i styringsretten til sjefen i bedriften, som har rett til å lede, fordele og kontrollere arbeidet slik vedkommende vil. Styringsretten gjelder også for bedrifter i offentlig sektor, men de er i tillegg begrenset av det frie skjønn. Du kan lese mer om styringsretten her.
Fritt skjønn: I offentlig sektor kan sjefen bruke sitt frie skjønn til å vekte hvilke kvalifikasjoner vedkommende legger mest vekt på. Helt fritt er det dog ikke. Selv om domstolene ikke har lov til å overprøve de skjønnsmessige vurderingene som tas i ansettelsesprosessen, kan de kontrollere om ansettelsen har vært saklig og forsvarlig.