Foreldre kan selv bestemme hvor barnet skal bo fast. De kan enten komme frem til at barnet skal ha fast bosted hos en av dem, eller at de skal dele på bostedsansvaret. Loven gir ikke lenger føringer for at den ene løsningen er bedre enn den andre. Foreldre skal få lov til å velge den løsningen som er best for barnet. Ved delt bostedsansvar har foreldre også delt omsorg overfor barnet. Det vil si at dere må bli enige om de sidene ved omsorgen som skal dekke de grunnleggende behovene til barnet. Hvis dere har et felles foreldreansvar, men barnet bor fast hos deg, er det du som har beslutningsmyndighet for avgjørelser som angår omsorg. Den andre forelderen kan gjerne komme med sine synspunkter, men du trenger ikke å legge vekt på dem. Eksempler på avgjørelser der du er beslutningsmyndig alene er om barnet skal gå i barnehage, hvor du og barnet ønsker å bosette dere i landet, og større dagligdagse spørsmål som om barnet skal delta på fritidsaktiviteter som fotball eller korps. I større avgjørelser som ikke gjelder dagliglivet, har dere beslutningsmyndigheten sammen som del av foreldreansvaret. Dette gjelder avgjørelser om hvilket navn barnet skal ha, hvilken skole de skal gå på, og om de skal tilhøre et trossamfunn.
Hvis foreldre ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast, skal domstolene som hovedregel bestemme at bostedsansvaret skal ligge hos en av dem. Tidligere var dette en absolutt regel. Domstolene kunne ikke bestemme at bostedsansvaret skulle deles fordi en slik ordning ville forutsette stor grad av samarbeidsvilje mellom foreldrene, noe de antakeligvis ikke hadde siden saken befant seg i retten. I 2010 ble loven endret slik at domstolene kan avgjøre at barn skal bo fast hos dem begge, dersom særlige grunner taler for det. En slik ordning passer også bedre med at barn skal ha best mulig kontakt med begge sine foreldre.
I vurderingen av om barnet skal bo fast hos en av foreldrene eller deles mellom dem, skal domstolene legge vekt på hva som gir den mest fremtidsrettede ordningen for barnet. På kort sikt skal man legge vekt på hvilken risiko barnet vil løpe ved et miljøskifte. Det er et ønske om at barnet skal bli minst mulig rammet av et samlivsbrudd. Dette er kjent som status quo-prinsippet. Dere skal for eksempel vurdere hvilken risiko det vil være for barnet å måtte bytte skole og vennekrets. Særlig vil barnets alder spille inn i denne vurderingen. Å bytte miljø vil ha større betydning for et eldre enn for et yngre barn. Et eldre barn har etablert seg på samme sted over tid, og det kan være vanskeligere for barnet å flytte på seg enn for et yngre barn. På lang sikt må dere vurdere hvilke ringvirkninger et aleneansvar vil ha for barnet. Her skal det særlig legges vekt på om barnet vil ha mulighet til å ha kontakt med begge foreldre om det blir boende fast bare hos den ene. Andre momenter som domstolene skal legge vekt på er foreldrenes personlige egenskaper, hvilket hjem det vil være mest stabilt for barnet å bo fast hos, om bostedsfordelingen gjør at søskenflokken deles og om det er en klar motvilje til dette blant barna, og hvilken følelsesmessig tilknytning barnet har til foreldrene.