Det hviler et stort ansvar å ta vare på et lite barn. Derfor er foreldreansvaret i stor grad bygget på plikter. Foreldre har særlig 5 plikter overfor barnet:
Plikt 1 – Omsorgsplikt:
Først og fremst har dere en omsorgsplikt overfor barnet. Dette er en forpliktelse som skal dekke de helt grunnleggende behovene hos barnet. Et barn har for eksempel krav på kjærlighet, trygghet, stell og pleie, tilsyn, oppmerksomhet, og mulighet til å kunne leke og tilbringe tid med andre barn. Det er viktig å huske på at foreldreansvaret ikke er gitt til dere for deres egen skyld. Omsorgen til barna skal tilpasses barnas interesser og behov, ikke foreldrenes. Deres oppgave som foreldre er å gjøre de tingene som vil gagne barnet på kort og på lang sikt. Det betyr likevel ikke at barna ikke kan pålegges å gjøre husarbeid eller andre oppgaver i hjemmet. Men det må tas en aktiv vurdering av om dette er til beste for barnet, for eksempel som en del av oppdragelsen.
Enhver form for vold mot barn er forbudt. Like kategoriske mot barnevold har vi ikke alltid vært. Vold mot barn som del av oppdragelsen, såkalt oppdragervold, var tillatt helt frem til 1972. Da ble refselsesretten til foreldrene fjernet. I 1987 ble forbudet mot barnevold inntatt i barneloven. Det er fortsatt tillatt å holde eller hindre barnet ditt så lenge du gjør det for å unngå at barnet skader seg selv eller andre. Spontane avstraffelser som lette klaps over hånden eller klaps på rumpa var tillatt, mens markerte avstraffelser som ørefiker eller ris på rumpa var forbudt. En lovendring i 2010 endret heldigvis på dette. La oss se hvordan jussen forandret seg før og etter lovendringen med to Høyesterettsavgjørelser:
Høyesterett har talt | Oppdragervold-dommen 1 (Rt. 2005 s. 1567)
Ved tre anledninger hadde stefaren i 2002-2003 slått to barn på rumpa med flat hånd som del av oppdragelsen. Barna var henholdsvis 6-7 år og 9 år gamle. Bakgrunnen for refselsen var at barna hadde vært involvert i bråk på skolen hvor de hadde slått andre elever med pinner eller stokker. Spørsmålet som Høyesterett skulle vurdere var om mannen kunne straffes for oppdragervold etter reglene i straffeloven. Høyesterett kom frem til at selv om refselsesretten til foreldrene var fjernet, er fortsatt ”lettere klaps” som del av oppdragelsen tillatt. I vurderingen av om slag på rumpa kunne straffes, skal det legges vekt på kraftanstrengelsens styrke, grad av spontanitet og preg av krenkelse. I denne saken hadde slagene til stefaren oversteget det som var tillatt ved oppdragervold. Slagene ble beskrevet som kraftige og ydmykende for barna, og hadde klart preg av fysisk avstraffelse. Alt i alt var dette en trist dag for barns menneskerettigheter: Barnevold var fortsatt tillatt.
Så ble loven endret i 2010 og liknende saker fikk endelig et helt annet utfall:
Høyesterett har talt | Oppdragervold-dommen 2 (Rt. 2014 s. 702)
Foreldrene hadde gjentatte ganger ”dasket” barna sine med en bambuspinne over fingrene. I tillegg hadde faren trykket på blåmerkene til barna for å avstraffe dem. Dette hadde for den ene datteren pågått i nesten seks år. Høyesterett kom frem til at det etter lovendringen i 2010 er et generelt og ubetinget forbud mot oppdragervold. Selv om slagene med bambuspinner ikke gav merker, er også ”lettere klaps” omfattet av totalforbudet.
Vi skal altså ikke lenger tilbake enn til 2009 for å finne en tid der vold mot barn var tillatt. Norge godkjente FNs barnekonvensjon så langt tilbake som i 1991. Den sier helt klart at alle land som har ratifisert konvensjonen skal beskytte barn mot alle former for vold, enten det er fysisk eller psykisk vold, eller andre former for misbruk slik som ved seksuelt misbruk. Likevel tok det altså 19 år før Norge kunne legge ned et totalforbud mot barnevold.
Plikt 2 – Forsørgelsesplikt:
Videre har dere en forsørgelsesplikt overfor barna. Det vil si at dere skal sørge for at barna deres har mat, klær og et sted å bo. I tillegg har forsørgelsesplikten en økonomisk side. Hvis dere skilles eller flytter fra hverandre skal en av dere bidra med underholdsbidrag til den som har foreldreansvaret.
Plikt 3 – Bestemmelsesplikt:
Som foreldre har dere en plikt til å ta avgjørelser for barna, både om personlige og økonomiske forhold. Selv om dere har bestemmelsesplikt overfor barna, skal den utøves ut fra (1) barnas interesser og (2) behov. Dere skal ta avgjørelser for barna, ikke for deres egen skyld. Dette blir ofte satt på spissen når foreldrene nekter barna sine medisinsk behandling eller vaksinasjon. Foreldre må samtykke til helsehjelp for barn under 16 år. Dette står i pasient- og brukerrettighetsloven. Det er bare barn mellom 12 og 16 år som ønsker helsehjelp for forhold som foreldrene ikke er informert om, som kan be om dette selv. Barn i denne alderen kan for eksempel oppsøke lege eller helsesøster for veiledning om prevensjon uten at foreldrene trenger å bli informert om dette. Det kan også være andre grunner til at barn ønsker å få helsehjelp uten foreldrenes samtykke. Foreldrene kan for eksempel være vaksineskeptikere eller motstandere av vestlig medisin, altså medisinsk behandling som tilbys av norske sykehus. Dette er gode nok grunner til at barn kan søke helsehjelp uten samtykke fra foreldrene. Ved mer alvorlige psykiske lidelser – slik som ved fare for selvskading eller bruk av narkotika – eller større fysiske skader, må helsepersonell informere foreldrene om dette. En mer utførlig redegjørelse om helsehjelp for mindreårige finner du i rollen som ungdom.
Bestemmelsesplikten til foreldrene innskrenkes når barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter om ting. Dette er en del av barnets grunnleggende rett til å bli hørt i saker som angår barnet. Barnets meninger skal vektlegges ut fra hvor gamle og modne de er:
Barn under 7 år: FNs barnekonvensjon har ingen aldersgrense for når et barn har rett til å bli hørt. Dette førte til at Stortinget måtte endre barneloven i 2014 slik at den ikke opererte med noen nedre aldersgrense. I dag har alle barn rett til å bli hørt, selv de som er under syv år. Det kan likevel ikke forventes at en toåring skal ha dyptgående meninger om hvem han eller hun vil bo fast hos. Men den kan ha dannet seg en oppfatning av hvem som skal følge han eller hun til barnehagen. Uttalelsesretten til barn under syv år er særlig rettet mot personlige forhold. Dette er vanligvis tilfeller om hvor barnet skal bo fast ved en skilsmisse, hvem som skal ha foreldreansvaret og hvordan samværet skal være med den som barnet ikke bor fast hos.
7 år: Når barnet ditt har fylt syv år har den samme uttalelsesrett som tidligere, men barnet er eldre og antakeligvis litt mer moden. Barnets meninger skal nå tillegges litt større vekt.
12 år: Når barnet ditt har fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva de mener. Barnets meninger trenger ikke å følges, men det skal sterke grunner til for at dere skal gjøre noe annet enn det barnet vil.
15 år: Når ungdommen har fylt 15 år kan de selv velge hvilken skole de skal gå på, og om de i det hele tatt ønsker å fortsette å gå på skolen. Opplæringsloven går barn en rett, men ingen plikt til å gå på videregående skole. Ungdom har likevel en plikt til å fullføre 1. til 10. trinn i grunnskolen. Valgfriheten til utdanning gjør at ungdommen selv kan velge skole, studieretning og fag. Videre kan de melde seg inn i ulike foreninger uten samtykke fra foreldrene – for eksempel ved å melde seg inn i politiske partier eller i et trossamfunn – eller finne seg en jobb. Barn under 15 år kan fortsatt ha en mening om dette, men de vil ha en ubetinget selvbestemmelsesrett etter fylte 15 år. Selv om ungdommen kan bestemme hvilke foreninger de skal melde seg inn i eller om de skal ha en deltidsjobb, kan dere som foreldre fortsatt sette grenser for hvor mye de kan delta i disse aktivitetene. Dette følger av arbeidsmiljølovens forbud mot barnearbeid. Når barn er under fylte 15 år eller i såkalt skolepliktig alder, altså frem til ungdommen er ferdig med 10. klasse, kan dere sette grenser for omfanget av fritidsaktivitetene når dette går ut over ungdommens helse, utvikling eller skolegang.
16 år: Når ungdommen har fylt 16 år kan de selv søke helsehjelp uten samtykke fra foreldrene. De kan for eksempel legge seg selv inn på psykiatrisk sykehus.
Frem til 18 år: Ungdom skal få gradvis mer selvbestemmelsesrett frem til de fyller 18 år. Det kommer ikke tydelig frem i loven, men foreldre kan sannsynligvis bestemme om barnet skal få lov til å flytte hjemmefra før de er fylt 18 år. En del av omsorgsplikten til foreldrene er å ta vare på barnet frem til det er myndig.
Det kan også påpekes at foreldre ikke har lov til åpne brev som er adressert til barna. Så lenge barna kan lese er det bare de som kan åpne brev adressert til dem, uavhengig av om avsenderen er privat eller fra offentlige myndigheter. Det er faktisk straffbart å åpne brev som er adressert til en annen, også om brevet er adressert til barna dine. Dette vil i dag også gjelde e-poster som er adressert til barna. Det er bare hvis dere mistenker at innholdet er ulovlig, for eksempel om det skulle inneholde narkotika eller andre ulovlige midler, eller om det kommer et brev fra en privat avsender som hverken du eller barna har kommunisert med tidligere, at dere har lov til å åpne brevet. Her kan dere åpne brevet uten at barnet er til stede. Det anbefales likevel at dere venter med dette til barnet kommer hjem.
Rettighetene til mindreårige kan du lese mer om i rollen som ungdom.
Plikt 4 – Oppdragelsesplikt:
Videre skal foreldrene gi barna en god oppdragelse. Dette er et særdeles vidt begrep. Dere står for eksempel helt fritt til å bestemme hvilke verdier som barna skal oppdras etter. Det stilles likevel som krav at dere gir barna veiledning i det å kunne sosialisere seg med andre.
Plikt 5 – Tilsynsplikt:
Til slutt har foreldre en tilsynsplikt overfor barna. Dere har en plikt til å sørge for at barna ikke skader seg selv eller andre. Barn og ungdom er som hovedregel erstatningsansvarlig for skader de gjør mot ting eller andre. Men hvis dere har hatt manglende tilsyn med barna, eller ikke gjort det som er rimelig for å forhindre en skade, er det dere som blir erstatningspliktig overfor skadene frem til de fyller 18 år. Det står i skadeerstatningsloven. La oss se nærmere på et eksempel fra Høyesterett som viser hvor langt tilsynsplikten deres går og hvor viktig det er å ha tilsyn med barna sine.
Høyesterett har talt | Damdommen (Rt. 2002 s. 1283)
I 1999 fikk en liten gutt på ett år og syv måneder varige skader etter å ha blitt liggende med hodet under vann i en dam i hagen på en gård som foreldrene leide kårboligen til. Mens faren var nede i kjelleren i noen minutter har gutten gått ut på plenen, rundt huset og ned en skråning der dammen lå. Da faren fant ham, lå gutten i vannet i en dybde på over 30 cm. Gutten var i live, men var påført alvorlige og varige hjerneskader. Foreldrene mente at eieren av gården var erstatningsansvarlig for skadene som gutten hadde pådratt seg fordi dammen ikke var sikret. Høyesterett kom frem til at det ikke forelå noen erstatningsansvar på grunneieren. Det måtte kunne forventes at barn på hans alder blir holdt under kontinuerlig oppsyn av foreldrene eller andre foresatte. Dammen var heller ikke det eneste faremomentet på guttens ferd. Den trafikkerte veien forbi huset utgjorde en betydelig høyere risiko for skade enn dammen. Siden dammen ikke kunne sikres med et nettinggjerde ville det kostet grunneieren et sted mellom 75 000 og 100 000 kroner å sikre dammen med et jernrekkverk. Det ville være urimelig å forvente at gårdeieren måtte ut med en så stor utgift for å sikre dammen, særlig fordi skaden ikke hadde skjedd uten farens manglende tilsyn.