Hvem det er som har foreldreansvaret til barnet bestemmes i dag av samlivsformen. Foreldre som er samboere eller ektefeller har et felles foreldreansvar for barnet. Hvis foreldrene skiller seg eller befinner seg i en separasjon når barnet fødes, kan de avtale at foreldreansvaret skal være felles eller tilfalle en av foreldrene. Frem til de har blitt enige om fordelingen, har de et felles foreldreansvar. Når foreldrene ikke bor sammen eller er gift, er det moren som har foreldreansvaret alene. Likevel har foreldrene fullstendig avtalefrihet til å gi melding til folkeregisteret om at de ønsker et felles foreldreansvar. Det er litt uklart om foreldre under 18 år kan inngå en slik avtale uten samtykke fra sine foreldre. Men hvis man legger til grunn FNs barnekonvensjon, som sier at foreldre har hovedansvaret for barnets omsorg og utvikling, er det mye som tyder på at de kan avtale foreldreansvaret uten at foreldrene deres blir involvert.
I 2017 endret Stortinget på disse reglene. Det vil nå være et felles foreldreansvar også i de tilfeller der foreldrene bare er kjærester eller har slått opp når barnet fødes. Dersom moren ønsker foreldreansvaret alene må hun gi melding om dette til folkeregisteret innen ett år fra farskapet ble fastsatt. Moren blir også eneforsørger om faren til barnet ikke ønsker et felles foreldreansvar. Merkelig nok trådte loven i kraft 1. januar 2018 for alle endringene i barneloven unntatt den som fordeler foreldreansvaret for de som ikke er gift. Den vil tre i kraft på ”et senere tidspunkt”. Vagere enn det blir ikke jussen. Det vil si at frem til endringene trer i kraft vil det fortsatt være moren som har foreldreansvaret alene hvis foreldrene ikke bor sammen eller er gift.
Kan jeg miste foreldreansvaret til barnet mitt?
Det skal mye til å miste foreldreansvaret, eller at bare den ene får foreldreansvaret mot den andres vilje. Det går frem av denne høyesterettsdommen fra 2003:
Høyesterett har talt | Foreldreansvarsdommen (Rt. 2003 s. 35)
Etter at foreldrene skilte seg ble det et spørsmål om de fortsatt skulle ha felles foreldreansvar til en 9 år gammel autistisk datter. Moren hadde bostedsansvaret overfor datteren, og faren mistet etter hvert samværsretten med henne. Likevel hadde foreldrene fortsatt felles foreldreansvar. Relasjonen mellom foreldrene var svært konfliktfylt, og moren fryktet hun ikke kunne ha omsorg med datteren hvis hun måtte samarbeide med faren om foreldreansvaret. Høyesterett slo fast at den klare hovedregelen i barneloven er at begge foreldre skal ha felles foreldreansvar. Det er bare hvis det foreligger særlige grunner at en av foreldrene kan få foreldreansvaret alene. Det er ikke nok at en av foreldrene ønsker dette ansvaret alene, eller at en av dem motsetter seg foreldreansvaret. I hver enkelt sak må det gjøres en konkret vurdering av barnets interesser og behov. Høyesterett slår fast at det særlig er 3 momenter som må legges til grunn for å vurdere om foreldreansvaret skal være felles eller gis til en av foreldrene alene:
1. Forholdet mellom foreldrene.
2. Barnets relasjon til foreldrene.
3. Om de er uskikket til å være foreldre.
I vår sak hadde foreldrene et (1) svært dårlig forhold til hverandre. Med datterens psykiske lidelse kreves det at foreldrene kan samarbeide om foreldreansvaret. Det kunne ikke foreldrene gjøre i denne saken. I tillegg hadde datteren utviklet en (2) anstrengt relasjon til faren. Under samværet med faren hadde det ved en rekke anledninger oppstått episoder der hun hadde blitt holdt fast fordi hun hadde vist aggresjon mot broren sin, som dessverre døde i en ulykke i barnehagen. Selv om dette var utilsiktede handlinger fra faren, hadde disse hendelsene skremt datteren. Til slutt hadde moren hevdet at faren var (3) uskikket til å ha foreldreansvaret. Det var ikke Høyesterett enig i. Men på grunn av foreldrenes manglende evne til å kommunisere med hverandre, og graden og varigheten av konfliktene som oppstår, mente Høyesterett det ville være vanskelig for faren å utøve foreldreansvaret. Siden faren ikke lenger har samværsrett til å møte datteren, vil det kreves omfattende kommunikasjon og kontakt mellom foreldrene. På bakgrunn av datterens meget spesielle situasjon og behov, vil det være til barnets beste om moren fikk foreldreansvaret alene.
Hva skjer med foreldreansvaret om en av foreldrene til barnet dør?
Dersom en av foreldrene dør, og foreldrene enten hadde felles foreldreansvar eller felles bosted, får den gjenlevende moren eller faren foreldreansvaret alene. Dersom dødsfallet fører til at ingen lenger har foreldreansvaret for barnet, skal domstolene vurdere hvem det er som skal overta omsorgen. Regelen åpner for at foreldreansvaret kan overføres til andre enn dem som er mor eller far til barnet. Hvis den gjenlevende forelderen enten bare har
- felles foreldreansvar, men ikke bor sammen med barnet, eller
- ikke har felles foreldreansvar, men bor sammen med barnet,
kan andre innen 6 måneder etter dødsfallet reise sak om å få bosteds- og foreldreansvaret for barnet. Det er særlig aktuelt hvis den avdøde hadde en ny samboer som har fungert som sosial forelder til barnet, men som ikke er barnets biologiske mor eller far. Det kan også være aktuelt at slektninger til den avdøde ønsker å overta foreldreansvaret. Dersom ingen melder seg, eller at domstolene gir avslag på alle krav om foreldreansvaret, er det barnevernet som overtar saken. De vil plassere barnet i et fosterhjem eller på en institusjon. Reglene om hvordan barnevernet arbeider har vi redegjort her.
Hva skjer med foreldreansvaret om en av foreldrene har gjort noe straffbart?
Du kan ikke automatisk bli fratatt foreldreansvaret til barnet fordi du har gjort noe straffbart. Men straffesakene du har mot deg kan si noe om hvor skikket du er til å være far eller mor. Hvis forelderen er siktet eller dømt for å ha drept den andre, enten forsettlig eller uaktsomt, kan andre reise krav om å få foreldreansvaret. Selv om moren eller faren både har bosteds- og foreldreansvaret til barnet, kan andre gå til domstolene å kreve omsorgen for barnet. Den gjenlevende forelderen skal bare få foreldreansvaret hvis domstolene mener at dette er til barnets beste.
Kan foreldreansvaret vårt begrenses?
Etter hvert som barnet blir eldre blir medbestemmelsesretten deres også større. Foreldreansvaret deres begrenses på mange måter av barnets egen rett til å bestemme over sitt eget liv. Hvordan medbestemmelsesretten til barnet utvikler seg, har vi gått gjennom her.
Kan jeg flytte med barnet til utlandet eller ta det med på utenlandsferie?
Hvis dere har foreldreansvaret sammen er det ikke mulig å flytte med barnet til utlandet uten at den andre forelderen samtykker til det. Har du foreldreansvaret alene er det du som har beslutningsmyndigheten over barnet. Da er det ingenting i veien for at du kan flytte med barnet til utlandet. Når barnet er fylt 12 år må det gi sitt samtykke hvis vedkommende skal flytte eller reise på utenlandsferier uten forelderen som har foreldreansvaret. Det vil si at barnet må samtykke hvis det skal reise til utlandet alene, reise med noen andre enn foreldrene sine, eller reise sammen med far eller mor som ikke har foreldreansvar. Er foreldrene midt oppe i en barnefordelingssak kan ikke barnet flytte ut av landet før saken er avgjort.
Mor eller far som har foreldreansvaret, enten alene eller sammen med den andre, kan ta med barnet på korte utenlandsferier. Nøyaktig hvor langt et kort utenlandsopphold skal være, sier ikke loven. Men du kan trolig ikke ta med barnet på en lengre utenlandsferie enn 4 uker. I flere barnefordelingssaker har det vært frykt for at en av foreldrene vil ta med barnet tilbake til hjemlandet. Hvis det er uvisst om barn kommer hjem fra slike utenlandsopphold, kan domstolene legge ned reiseforbud for barnet. Da skal barnet føres ut av passet til forelderen som ønsker å reise utenlands. Har barnet eget pass skal dette trekkes tilbake eller oppbevares hos den andre forelderen. Politiet har også myndighet til å nedlegge reiseforbud i hastesaker. Det er aktuelt i saker der den ene forelderen har bestilt en utenlandstur sammen med barnet uten at den andre har kjennskap til reisen. Reiseforbudet til politiet gjelder frem til domstolene har vurdert saken. Har du bare samværsrett til barnet, kan du ikke reise på utenlandsferie med barnet uten samtykke fra den som har bosteds- og foreldreansvaret. Dersom den andre forelderen ikke går med på at du kan reise med barnet utenlands, kan domstolene godkjenne turen så lenge det er åpenbart at barnet kommer tilbake. Har du for eksempel bestilt en sydentur gjennom TUI med returbilletten inkludert, er det mye som tyder på at retten vil godkjenne reisen.