I alle vurderinger som angår barnet, er det én ting som er helt sentralt: Dere skal velge det utfallet som er til barnets beste. Hvor vil barnet deres få de beste oppvekst- og utviklingsmulighetene?
Som hovedregel har dere avtalefrihet til å bestemme hvordan barnet skal fordeles mellom dere. Ved et samlivsbrudd må dere møte i såkalt tvungen mekling hvis dere har barn under 16 år. I meklingen skal dere komme frem til hvordan dere best kan ivareta barnets beste ut fra hvor barnet skal bo, hvem som skal ha samvær med barnet, og hvordan foreldreansvaret skal fordeles. Ethvert barn har et grunnlovfestet krav til å bli hørt i slike saker, og meningen til barnet skal tillegges vekt ut fra alder og utvikling. En mer utførlig redegjørelse for hvordan tvungen mekling foregår finner du i rollen som gift. I de aller fleste tilfeller blir foreldrene enige om barnefordelingen. Dersom barnet ikke ønsker å innrette seg til det foreldrene har avtalt, har domstolene slått fast at barnefordelingen ikke kan gjennomføres. Da blir barnet værende der det er. Det kan for eksempel være at barnet motsetter seg flyttingen fordi han eller hun ikke ønsker samvær med mor eller far, eller at det er en såpass alvorlig belastning for barnet å gjennomføre barnefordelingen slik foreldrene har avtalt. Kanskje barnefordelingen innebærer at barnet må flytte til en annen by.
Kommer ikke foreldrene til enighet, er det opp til domstolene å avgjøre disse spørsmålene. Saker om barnefordeling ved samlivsbrudd er kjent som barnefordelingssaker. Domstolene vil komme frem til en avgjørelse som de mener er til beste for barnet. Slike saker kan bli svært stygge. I noen barnefordelingssaker skyr foreldrene ingen midler for å få foreldreansvaret til barna. Mor kan på den ene siden hevde at faren mishandler barna, mens far på den andre siden beskylder moren for omsorgssvikt. Skulle det være hold i disse påstandene, har vi et større problem enn hvem som skal ha omsorgsretten. Vold i nære relasjoner og omsorgssvikt er straffbare forhold, og barnevernet bør bli involvert for å vurdere om foreldrene er egnet til å ta vare på barna. Det kan virke som om noen foreldre glemmer at formålet er å komme frem til en løsning til beste for barna, ikke hva som er best for den enkelte forelder. Høyesterett har slått fast at hensynet til barnets beste er så viktig at det skal være selve utgangspunktet i alle vurderinger som angår barn. Det anbefales at foreldre har dette hensynet for øye også i barnefordelingssaker.