Spørsmålet om hvordan man skiller seg har vært stilt i mange hundre år, men har hatt litt ulike svar opp gjennom historien. Det er særlig 3 spørsmål som lovgivere har måttet besvare:
1. Kan jeg skille meg med det samme? Frivillighetsprinsippet
Reglene om skilsmisse har to helt klare, men motstridende formål. På den ene siden skal ekteskapslovgivningen legge til rette for (1) en enkel oppløsningsprosess. Det skal være rimelig enkelt å skille seg om en av ektefellene ønsker det. Dette bunner i et prinsipp om frivillighet. Det skal ikke være unødvendig vanskelig å skille seg. På den andre siden skal reglene prøve (2) å unngå forhastede skilsmisser. Ved å gifte deg har du inngått en rettslig forpliktelse til å dele livet ditt med en annen. Det innebærer blant annet at det settes i verk en del regler om hvilke rettigheter og plikter dere har til andre og hverandre. Hvis du bestemmer deg for å skille deg fra ektefellen din, ønsker lovgiver å sikre at dette ikke er en forhastet beslutning. I dagens ekteskapslovgivning er det derfor ikke tillatt å skille seg på dagen. Det kreves at du og din ektefelle går gjennom en prosess før dere kan skilles.
2. Hva må jeg gjøre for å skille meg? Oppsigelsesprinsippet
Det er flere måter et ekteskap kan oppløses. Uansett hvilken ordning du velger, må et ekteskap oppløses ved skilsmisse. Dette stammer fra prinsippet om oppsigelse, som sier at alle skilsmisser må ha en oppsigelsestid før den kan være gyldig. Unntaksvis kan ekteskapet gjøres ugyldig, men det skal mer til.
Separasjon og samlivsbrudd
Det mest vanlige er å skille seg ved separasjon. Ved separasjon stilles det som krav at dere flytter fra hverandre. Hvis dere fortsetter å leve sammen eller gjenopptar samlivet, vil ikke separasjonen kunne gjøres gjeldende. Dere vil likevel kunne (1) opprettholde samlivet i en overgangsperiode på ca. 2 måneder uten at det påvirker separasjonstiden. Det er også lov til (2) å bo sammen i ferier av hensyn til felles barn uten at dette regnes som å ”gjenoppta samlivet”. Dere kan (3) bo i samme hus under separasjonstiden så lenge dere bor i to atskilte boenheter. Du kan for eksempel bo i hovedhuset mens den andre ektefellen flytter inn i utleieenheten. (4) Kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet som har en varighet på 3 til 4 uker vil også kunne godtas. Gjentatte forsøk på å gjenoppta samlivet i løpet av separasjonstiden vil vanligvis ikke tillates.
Separasjon kan gjennomføres på 2 måter:
1. Lovlig separasjon – separasjonsbegjæring
2. Samlivsbrudd – flytte fra hverandre
Ved lovlig separasjon sender dere inn en begjæring om at dere ønsker separasjon. Separasjonstiden er minst 1 år. Etter at separasjonstiden er over kan du kreve skilsmisse. En separasjon har flere rettsvirkninger. Allerede fra separasjonstidspunktet kan dere starte å (1) dele formuen mellom dere. Hvis dere har eiendeler som er særeie, altså eiendeler eller formue som ikke skal deles med den andre, vil dere kunne ta disse med dere når dere flytter. En separasjon får også konsekvenser ved (2) arv. Etter at dere har sendt inn en separasjonsbegjæring kan du ikke motta arv av den du separerer deg fra hvis han eller hun dør under separasjonen. Du har heller ikke rett til å sitte i såkalt (3) uskifte. Å sitte i uskifte betyr at du utsetter at etterkommere av din avdøde ektefelle mottar arv frem til du enten dør eller godtar at arven skal fordeles. Dette gjøres for å ivareta den gjenlevende ektefellen. Det ville vært på grensen til hjerteløst om enken eller enkemannen måtte selge huset fordi de etterlatte av den avdøde har rett på halvparten av verdien. Hvis ektefellen din dør mens dere er separert, mister du retten til å (4) motta forsikringspengene hvis den avdøde hadde livsforsikring. Separasjon gir deg likevel ikke mulighet til å gifte deg med en annen. Forbudet mot bigami i Norge er strengt. Skal du inngå et nytt ekteskap må skilsmissen med din forrige ektefelle være endelig.
Ved samlivsbrudd, tidligere kjent som faktisk separasjon, flytter ektefellene fra hverandre uten å ta ut begjæring om separasjon. Hvis dere har bodd fra hverandre i minst 2 år kan du kreve skilsmisse. Hvis dere bor fra hverandre av rent praktiske årsaker, for eksempel fordi en av dere jobber eller studerer i en annen by, vil ikke denne tiden inngå som del av to års-fristen. For at to års-fristen skal løpe må det være et faktisk brudd i selve forholdet mellom dere. Selv om det ikke står uttrykkelig i loven kan dere gjenoppta samlivet i en kort periode også ved samlivsbrudd uten at det bryter med tidsfristen. Samlivsbrudd gir ikke de samme rettsvirkningene som separasjon. Ved samlivsbrudd vil disse rettsvirkningene ”aktiveres” ved skilsmisse. Samlivsbrudd har likevel noen rettsvirkninger. (1) Formue og gjeld som anskaffes etter et samlivsbrudd tas ikke med i delingen hvis det ender med skilsmisse. Du kan ikke lenger (2) inngå vanlige avtaler på vegne av ekteparet. Du kan for eksempel ikke kjøpe inn mat til deg og barna og kreve at ektefellen du har flyttet fra betaler halvparten. Du har heller ikke noen (3) underholdsplikt til å dekke felles kostnader eller kostnader til oppfostring av barna. Du kan likevel pålegges å betale underholdsbidrag. Du pålegges å betale underholdsbidrag hvis dere har felles barn og den andre ektefellen har redusert økonomisk evne til å ha omsorg med barna fordi du var i jobb når ekteskapet bestod, og ektefellen hadde større ansvar for arbeid i hjemmet.
3. Kan jeg skille meg fordi den andre har gjort noe galt eller straffbart? Skyldprinsippet
Som utgangspunkt kan du ikke skille deg fordi den andre ektefellen har gjort noe galt eller straffbart. I Norge har vi ikke et prinsipp om skyld for å kunne skille seg. Det vil si at du frivillig kan skille deg uten at den andre trenger å være skyldig i å ha gjort noe galt. Dette har forandret seg opp gjennom årene. I den gamle ekteskapsloven fra 1687 ble det stilt veldig strenge krav til skilsmisse. Et ekteskap kunne bare oppløses hvis den ene hadde vært utro, giftet seg med flere, prøvd å rømme fra ekteskapet eller der mannen beviselig var impotent. Da reglene ble fornyet i 1918 fikk vi endelig prinsippet om frivillighet inn i ekteskapsloven. Nå kunne ektefellene skille seg av egen fri vilje. Skyldprinsippet ble likevel opprettholdt. Hvis den ene led av en sinnslidelse, ble utsatt for mishandling eller hadde vært utro, kunne du gå til domstolene å kreve skilsmisse. I dag er skyldprinsippet fjernet fra ekteskapsloven. Selv om det var flere blant lovgiverne som ønsket å opprettholde regelen om skilsmisse ved dom ble ordningen fjernet i 1993.
Det gis likevel adgang for direkte skilsmisse uten separasjon hvis den ene ektefellen har blitt utsatt for et overgrep. Du kan kreve skilsmisse ved dom hvis den andre ektefellen med hensikt har forsøkt å drepe deg eller barna dine, eller utsatt dere for alvorlig mishandling. Hva som er alvorlig mishandling må vurderes konkret i hvert tilfelle. Er du for eksempel utsatt for mishandling som isolert sett ikke kan karakteriseres som alvorlig, kan vilkåret likevel være oppfylt hvis du er utsatt for mishandling flere ganger. Du kan også kreve skilsmisse ved dom hvis du har opplevd trusler eller levd i frykt for at slike handlinger kan skje. For å kunne kreve skilsmisse må du fremme kravet innen 6 måneder etter at du ble gjort kjent med handlingen mot deg eller barna dine (relativ frist), og senest 2 år etter de fant sted (absolutt frist). Dette er i tillegg straffbare handlinger. Mishandling i nære relasjoner straffes med fengsel inntil 6 år. Er det snakk om grov mishandling har det en strafferamme på inntil 15 år. Blir du eller barna dine utsatt for mishandling har politiet en nettside som kan gi deg råd om hvordan du burde gå frem.
Til slutt kan du kreve skilsmisse ved dom ved tvangsekteskap eller om det er inngått et ekteskap som bryter med forbudene mot bigami eller incestuøse ekteskap.