Fra gammelt av var det ganske store områder i Norge som ikke var privateid. Disse områdene var eid av Kongen, mens de med gårdsbruk i bygda fikk såkalt allmenningsrett til å bruke områdene til jakt, fiske, beite og trevirke. På 1660-tallet solgte Kongen en del av landområdene til
- de som hadde bruksrett på områdene – Bygdeallmenninger
- privatpersoner – Privatallmenninger
I tillegg
- beholdt staten noen av områdene selv – Statsallmenninger
I dag har lokalbefolkningen fortsatt diverse bruksrettigheter i bygde- og statsallmenningene, som kan gis til dem av allmenningsstyret eller fjellstyret. Bruksretten skal bare gis til jordbrukseiendommer ved bygdeallmenninger, og bygder og grender i statsallmenninger, som fra gammelt av har utøvd bruksrett i allmenningen. Hvis eiendomsretten i bygdeallmenningene tilhører mindre enn halvparten av jordbrukseiendommene som fra gammelt av hadde bruksrett i allmenningen, vil de omklassifiseres til privatallmenninger. Da er det færre som kan ta del i bruksrettighetene i allmenningen. Selv om noen av rettighetene ikke har vært brukt på flere generasjoner, har Høyesterett slått fast at de kan gjenopptas hvis de har blitt tildelt bruksrettene fra gammelt av.
Bruksretten skal begrenses etter husbehovsprinsippet. Det vil si at lokalbefolkningen bare kan utøve de bruksrettighetene som dekker eiendommens behov ved jordbruksdriften. Det er særlig aktuelt ut fra hvor mye lokalbefolkningen kan hugge i allmenningen. De har for eksempel lov til å hugge ned trær når materialet skal brukes som brensel eller til å bygge hesjestaur, bostedshus eller gårdsbruk. Men de kan ikke hugge ned trær til å bygge bygninger som er større enn hva selve driften krever. I tillegg til trevirke kan de som har bruksrett i allmenningen drive med småviltjakt, storviltjakt og fiske hvis de har jakt- eller fiskekort. I statsallmenningen har alle som har fast oppholdssted i Norge lov til å bedrive jakt og fiske, uavhengig av om de har jordbrukseiendom eller annen bruksrett i allmenningen. Kyr, sauer, geiter og hester kan beite på allmenningene så lenge besetningen er av en så moderat størrelse at de kan tilbringe vinteren på gården. Når det er nødvendig for driften, har gårdsbrukere ved allmenninger rett til å få stilt en seter til disposisjon i allmenningen, enten alene eller sammen med andre. Retten til seterdrift vil falle bort hvis det ikke er satt opp en seter innen 5 år etter at søknaden ble innvilget, og innen 20 år om seteren er satt opp, men ikke vært i bruk sammen med driften av gården.