Den helt klare hovedregelen i naboretten er at du bare må finne deg i at naboen lager bråk og ugagn. Det skal mye bråk og leven til før du kan kreve at ubehaget stanses, eller at du i ettertid kan kreve penger fra naboen din for ubehaget. Strafferettslig kan du ringe til politiet om du mener støyen fra naboen er så ille at den forstyrrer nattesøvnen til deg og naboene, eller den alminnelige ro og orden i nabolaget. Slik leven kan være en ordensforstyrrelse og straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.
Privatrettslig må 3 vilkår være oppfylt for at du kan kreve handlingen stanset eller få erstatning for ubehaget fra naboen:
- Eiendommen til naboen må ha tilknytning til eiendommen din,
- du må påføres en skade eller ulempe av handlingene til naboen,
- som i tillegg er unødvendig eller urimelig av naboen å påføre deg.
Hvis du ønsker erstatning fra naboen, må du påvise at du er blitt påført et økonomisk tap av ubehaget. La oss gå gjennom vilkårene.
Vilkår 1: Tilknytning til eiendommen
Som vi har redegjort for tidligere må personen som plager deg ha en tilknytning til eiendommen din. Eiendommen kan enten ligge ved siden av deg, eller langt unna. Så lenge du rammes av bråk og ubehag fra eiendommen, er vilkåret om tilknytning oppfylt.
Vilkår 2: Skade eller ulempe
Handlingen som naboen gjør må være til skade eller ulempe for deg. Har ikke handlingen noen innvirkning på deg, kan du heller ikke kreve at naboen stopper med det. Skadene som naboen påfører kan enten være på selve eiendommen eller på deg som person. Naboen kan for eksempel drive med borrearbeid på eiendommen sin som er med på å skape sprekker i veggene dine, eller spre sot som skader deg og barna. Ulemper er et mer vidtrekkende begrep og rammer både fysiske og psykiske ulemper du kan påføres. Det kan være alt fra støy eller lukt fra eiendommen, tap av lys eller utsikt fordi et tre står i veien, sjenerende innsyn fra naboen, eller byggverk som er for stygt til å se på. Som det går frem av oppramsingen vil de aller fleste skader og ulemper rammes av reglene i naboloven.
Vilkår 3: Unødvendig eller urimelig
Det skal ikke så mye til før de to første vilkårene er oppfylt. De aller fleste skader og ulemper dekkes av reglene, og så lenge eiendommen din rammes av bråk og ubehag er eiendommene tilknyttet hverandre. Det er som regel det siste vilkåret det krangles om: Er skaden eller ulempen unødvendig eller urimelig? Dette er en skjønnsmessig vurdering, og som alltid må domstolene gjøre en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. For både unødvendige og urimelige handlinger skal det gjøres en samlet vurdering av om det er:
- teknisk eller økonomisk mulig å fjerne skaden eller ulempen.
Er det teknisk mulig for naboen å stanse det som plager deg, skal de også stoppe med det. Men ikke til enhver pris. Vil det være dyrt for naboen å stanse handlingen, skal det tas en rimelighetsvurdering av kostnaden for å redusere plagen mot alvorlighetsgraden av skaden eller ulempen. Se for deg at du bor ved siden av en bondegård. Da må du forvente at det vil lukte vondt når bonden gjødsler jorda om våren. Her er alvorlighetsgraden av ulempen du påføres lav, mens kostnaden for å redusere plagen veldig høy. Bonden må enten finne seg en annen jord å gjødsle, eller finne opp gjødsel som ikke lukter vondt. Ut fra en slik rimelighetsvurdering kan du ikke kreve at bonden stopper å gjødsle jorda. Dette fikk tre naboer fra Gjerdrum smertelig erfare i denne høyesterettsdommen fra 1971:
Høyesterett har talt | Grisehusdommen (Rt. 1971 s. 378)
Gårdbrukeren fra Gjerdrum hadde drevet oppfostring av griser siden like etter krigen. I 1964 ønsket han og sønnen å utvide driften, og bygget et nytt grisehus i to etasjer. Grisehuset kunne fore omkring 500 griser til enhver tid. Gårdens tre nærmeste naboer likte ikke utvidelsen av driften og anla sak mot gårdbrukeren. De mente eiendommene deres ble påført en unødvendig ulempe ved kontinuerlig å bli utsatt for luktplager fra grisehuset og periodisk spredning av gjødsel.
Høyesterett kom frem til at den vonde lukten var en ulempe for naboene, men den innfridde ikke vilkåret om at handlingen ved å sette opp grisehuset var unødvendig. Først og fremst er periodisk spredning av gjødsel noe naboene må være forberedt på når de velger å bosette seg i et jordbruksmiljø. Selv om bløtgjødsel frembringer mer illeluktende gasser enn tørrgjødsel, er det et internasjonalt velkjent alternativ i jordbruket. Spørsmålet ble derfor om den kontinuerlige lukten fra grisehuset var så ille at gårdbrukeren måtte stanse driften. Høyesterett la vekt på 3 ting:
- Kunnskap om lukt da grisehuset ble oppført, om
- lukten var så ille at den oversteg den vanlige tålegrensen, og om
- gårdbrukeren kunne fjerne eller redusere ulempene på en rimelig måte.
Det er blitt gjort (1) omfattende forskning på dyrehold som har kommet frem til at det er helt særegne ulemper med lukt om man har mange husdyr på et og samme område. Hadde grisehuset blitt bygd i 1971, ville Høyesterett krevd at gårdbrukeren sendte ut nabovarsel før oppføringen av bygget. Denne kunnskapen om dyrehold og lukt hadde man ikke i 1964, og heller ikke på det tidspunktet som naboene krevde å få stanset driften. Videre mente ekspertene i saken at lukten (2) ikke oversteg den vanlige tålegrensen. Dette var en lukt som naboene måtte tåle når de bosatte seg ved siden av en gård. Til slutt mente Høyesterett at gårdbrukeren (3) ikke kunne fjerne eller redusere ulempene på en rimelig måte. Det ville ikke være formålstjenlig om gårdbrukeren hadde bygd grisehuset med en større avstand fra naboene. Det ville også være økonomisk belastende for mannen om grisehuset ble bygd langt unna de andre driftsbygningene på gården. I tillegg hadde mannen bygd grisehuset på det høyeste punktet på eiendommen, der fortynningen og ventilasjonsluften var best.
Til slutt kommer Høyesterett – om enn noe indirekte – med en generell betraktning som gårdeiere nok vil kjenne seg igjen i: Mange ville sluttet å drive gård om låven og andre driftsbygninger ikke lenger kan være en naturlig del av gårdstunet.
Videre må naboen stoppe med handlinger som har til hensikt å plage deg, som er gjennomført på en unødvendig måte, eller som ikke har noe fornuftig formål. Det samme er tilfellet i saker der skaden eller ulempen kunne vært eliminert.
I vurderingen av om en skade eller ulempe er urimelig skal det ytterligere legges vekt på 4 andre momenter:
- Upåregnelig: Bråket var ikke noe du kunne regne med da du flyttet hit
- Overstiger det sedvanlige: Du regnet med litt bråk, men ikke så mye som dette
- Rammer særlig hardt: Bråket er forventet, men det er urimelig ikke å gi deg erstatning fordi bråket er veldig mye høyere enn den vanlige tålegrensen.
- Andre momenter: Listen er ikke uttømmende og kan være en rekke andre ting
Skal du klage på naboen for å være bråkete, må du først tenke over om du burde regnet med disse lydene fra eiendommen da du flyttet inn i nabolaget. (1) Påregnelige skader og ulemper er vanligvis ikke noe du kan kreve stanset eller få erstatning for. Dette vil bero på hvilket strøk du har flyttet inn i. Bosetter du deg på Grünerløkka i Oslo må du regne med litt bråk utenfor leiligheten din. Flytter du inn i et roligere nabolag på Frogner, kan det samme bråket være upåregnelig. Et annet moment i rimelighetsvurderingen er om bråket (2) overstiger det du hadde regnet med. Det er helt greit at det skal støye litt i gatene en lørdags kveld på Grünerløkka. Det kan likevel ikke være akseptabelt at naboen stiller høyttalerne sine i vinduet og spiller veldig høy musikk over lengre tid. Regnet du med støy i området du har flyttet til, kan du likevel få erstatning hvis bråket kan sies å (3) ramme deg særlig hardt. Dette er en snever unntaksregel, og ulempen skal være over en svært høy tålegrense før den kan bli ansett som urimelig. Det er med andre ord ikke tvil om at støyen er plagsom, men du burde forventet dette da du flyttet til området. Forventede ulemper skal du vanligvis ikke få erstatning for, men hvis den er veldig mye høyere enn den vanlige tålegrensen kan du likevel bli tilkjent erstatning.
Nesten hver gang det åpnes en flyplass i Norge, har naboer ment at flystøyen over eiendommene deres har vært urimelig høye. Den siste i rekken av flyplasser som har endt på bordet til Høyesterett er Oslo Lufthavn Gardermoen. Her ser vi hvordan rimelighetsvurderingen gjøres i praksis:
Høyesterett har talt | Gardermoen-dommen (Rt. 2006 s. 486)
Oslo Lufthavn Gardermoen ble offisielt åpnet 8. oktober 1998. Nærmest over natten gikk flyplassen fra å være
- en militærflyplass med noe chartertrafikk – 42 000 flybevegelser i året (115 per døgn)
- til å bli Norges hovedflyplass – 223 000 flybevegelser i året (610 per døgn)
Ingen annen norsk flyplass har hatt en liknende trafikkøkning noensinne. Mer fly avlet mer støy, og i 2002 tok 223 naboer ut søksmål mot flyplassen og krevde erstatning fordi eiendommene deres hadde falt i verdi som følge av trafikkøkningen. Gardermoen hevdet på sin side at naboene måtte forvente et økt støynivå i området. De hadde tross alt flyttet dit etter at det ble anlagt flyplass, og siviltrafikken hadde økt jevnt siden 1950-tallet. Dette var heller ikke en urimelig påstand fra Gardermoen. I tre andre høyesterettsdommer om støy fra flyplasser – henholdsvis Bodø, Fornebu og Kjevik flyplass – konkluderte Høyesterett med at støy var påregnelig for de som hadde flyttet dit etter at flyplassen var bygd. En hovedregel om dette ble utformet i dommen mot Flesland flyplass:
”Det følger av Bodø-dommen og Fornebu-dommen at hovedregelen er at den som etablerer seg etter at en flyplass er anlagt, ikke kan kreve erstatning for ulemper som bruken av flyplassen fører med seg. Dette gjelder både den som bygger hus, den som kjøper og den som arver en eiendom etter dette tidspunkt.”
Denne gangen kom imidlertid Høyesterett til en annen konklusjon. Selv om det i flere tiår hadde vært diskutert om Gardermoen skulle ta over som Norges hovedflyplass etter Fornebu, mente Høyesterett at dette ikke var nok til å si at økningen i støynivået var forventet. Støybelastningen var med andre ord ikke påregnelig for naboene som hadde flyttet til Gardermoen før ny hovedflyplass ble endelig vedtatt 8. oktober 1992. Høyesterett gikk dermed videre til å vurdere om det også var andre holdepunkter i saken som gjorde ulempene urimelige. Var støyen så belastende at naboene burde tilkjennes erstatning? I tingretten hadde domstolen lagt til grunn de objektive målingene av flystøyen. Dermed fikk veldig få eiendommer erstatning fordi støynivået var innenfor den vanlige tålegrensen. Lagmannsretten og Høyesterett var uenig i at man utelukkende skulle se på de objektive målingene. Det måtte være like viktig å legge til grunn hvordan naboene opplevde støynivået. Naboene ble daglig utsatt for flybevegelser som ikke bare var sterkt støyende, men også belastende i antall og varighet. På en befaring av eiendommene opplevde lagmannsretten at så mange som 12 fly passerte en av boligene i løpet av 40 minutter! Høyesterett kom frem til at flystøyen måtte oppleves som svært belastende for naboene, som alle ble tilkjent erstatning på mellom 110 000 og 380 000 kroner hver.