Loven som gir oss trygderettighetene finner vi i folketrygdloven. Den har til formål å sikre at du får økonomisk hjelp når du faller utenfor balansebobla. Folketrygda ble innført i 1967, og fikk sin siste store revidering i 1997. Hvert år settes det av enorme penger fra statsbudsjettet til å dekke alle kostnadene i folketrygda. I 2019 ble det satt av 478 milliarder kroner som dekker kostnadene for når vi blir syke (42 mrd.), uføre (93 mrd.), foreldrepermitterte (20 mrd.), arbeidsledige (32 mrd.), pensjonerte (232 mrd.), i nød for helsehjelp (32 mrd.) og til dekning av andre kostnader (27 mrd.).
For å kunne motta folketrygd må ett vilkår være oppfylt: Du må bo i Norge.
Det er tillatt for nordmenn å reise utenlands, men du mister medlemskapet i folketrygda dersom:
12 måneders-regelen: du oppholder du deg i utlandet i mer enn 12 måneder.
6 måneders-regelen: du oppholder deg i utlandet i mer enn 6 måneder i året i to eller flere år på rad.
I tillegg vil du ved utbetaling av noen stønader kreves at du oppholder deg i Norge i perioden du mottar NAV-pengene. Oppholdskravet gjelder for disse 6 stønadene:
- dagpenger
- sykepenger
- pleiepenger
- rehabiliteringspenger
- arbeidsavklaringspenger
- stønad ved aleneomsorg for barn
Du kan fortsatt søke om å få beholde NAV-pengene før du reiser på utenlandsopphold, men får du avslag må du dra uten å få utbetalt stønad. Reiser du imidlertid uten å søke, og blir “fersket” av myndighetene, må du belage deg på å tilbakebetale pengene til NAV. I verste fall kan du bli dømt til fengsel for trygdebedrageri.