Det er kravet til opphold i Norge ved mottak av trygdepenger som i 2019 skapte en gedigen mediestorm i den såkalte NAV-skandalen. Hva var egentlig alt oppstusset om?

Før vi går inn i skandalen som utspilte seg, må vi gjøre det klart at det fortsatt er et krav om opphold i Norge når du mottar NAV-penger. Men da Norge implementerte EUs trygdeforordning i 2012 (EØS-forordning 883/2004), ble det samtidig gjort et unntak fra den strenge oppholdsregelen. I takt med formålet til EU om fri bevegelighet av personer, varer, tjenester og kapital, skulle nordmenn nå få lov til å reise fritt i EU og EØS samtidig som de mottok trygdeytelser fra NAV. Problemet var imidlertid at Norge beholdt ordlyden i folketrygdloven. Samtidig som artikkel 21 i trygdeforordningen sa at:

Et medlem i trygdeordningen og medlemmer av hans/hennes familie som bor eller oppholder seg i en annen medlemsstat enn den kompetente medlemsstat, skal ha rett til kontantytelser fra den kompetente institusjon i samsvar med lovgivningen den anvender.


… stod det fortsatt i folketrygdloven at nordmenn måtte oppholde seg i Norge for å motta NAV-penger. På tross av at EU-forordningen går foran norsk lov, og at trygderetten dømte NAV flere ganger for ikke å ha fulgt reglene i EU-forordningen, fortsatte NAV med praksisen. Loven og domstolene var intet hinder for hva NAV mente om saken. Som Andreas Slettholm så forbilledlig sa det i en kommentar i Aftenposten (1. november 2019):

Tydeligvis har NAV gitt seg selv myndighet til å avgjøre når dommer er feil.


Selv om NAV må bære mesteparten av ansvaret for skandalen, kan de ikke påta seg hele skylden alene. Vi sviktet i alle ledd, fra NAV til påtalemyndigheten, forskningen, domstolene og Høyesterett. Skandalen var dermed et faktum.

48 personer er feilaktig dømt for trygdebedrageri. 36 av dem fikk ubetinget fengsel. NAV anslår at så mange som 2 400 saker kan være berørt av feiltolkningen. NAV sier på sine nettsider at nordmenn nå kan motta sykepenger, arbeidsavklaringspenger og pleiepenger mens de oppholder seg i EU eller EØS, uten at det må søkes om i forkant (NAV, 2019).