Rettighet 11: Retten til privatliv
Grunnloven § 102:
Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv (…).
En annen viktig, men omdiskutert menneskerettighet er retten til privatliv. Alle har rett til et liv utenom det offentlige, uten at de skal være bekymret for at myndighetene overvåker dem eller gjør andre inngrep i livene deres. Det er forbudt for myndighetene å gjøre inngrep i:
- Privatlivet: Du kan leve livet ditt slik du vil, uten styring eller overvåkning.
- Familielivet: Myndighetene skal respektere familien og hjemmet ditt.
- Personvernet: Du har rett til en egen private sfære som du selv kontrollerer.
- Kommunikasjonen: Ingen har rett til å få innsyn i dine private meldinger.
- Personopplysningene: Du har rett til å bestemme over personopplysningene dine, og hva de brukes til.
Selv om retten til privatliv er absolutt, kan myndighetene gripe inn i hverdagen din hvis de ut fra en totalvurdering kommer frem til at inngrepet er saklig og lovlig. Myndighetene må veie individets rett til privatliv opp mot for eksempel samfunnets behov av å bli beskyttet mot kriminelle.
I mange tilfeller er inngrep i privatlivet helt nødvendig. Politiet har for eksempel lov til å overvåke eller gjennomføre husransakelser mot personer som mistenkes for alvorlige straffbare forhold. Like nødvendig er det ikke å gi myndighetene tillatelse til å overvåke og lagre store mengder datatrafikk ved for eksempel å se hvem du ringer og chatter med. Slik er det ikke i dag, men ting kunne fort sett annerledes ut hvis Datalagringsdirektivet (DLD) hadde blitt innført. Direktivet ble vedtatt av Stortinget i 2011 og skulle påby tele- og internettilbydere å lagre all data om
- hvem du snakket med,
- hvor du og den andre befant seg i verden,
- når dere snakket sammen, og
- hvilken plattform dere kommuniserte i (SMS, Messenger, Whatsapp etc.).
Det eneste direktivet ikke tillot var å se hva dere snakket om. EU-domstolen satte heldigvis en stopper for direktivet i 2014, og mente lagringen av data var et for stort inngrep i menneskers privatliv.
Vi lever i en verden som stadig blir større som følge av den teknologiske utviklingen. Det er forståelig og helt nødvendig at samfunnet må finne løsninger som forebygger trusler vi ikke har vært utsatt for tidligere. Frykten for terror er en av dem, og var det som foranlediget EUs ønske om å innføre DLD. Men uansett hvilke trusler landet vårt står overfor, må vi aldri gi myndighetene blankofullmakt til å gripe inn i alles hverdag. Masseovervåkning som gjennomføres uten nevneverdige begrensninger er et inngrep i privatlivet som samfunnet ikke kan tillate.
Mer forståelig er det at myndighetene gjør inngrep i konkrete og håndgripelige saker. Det bør for eksempel være tillatt for barnevernet å overta omsorgen til barn som blir utsatt for vold av foreldrene sine, på samme måte som helsepersonell helt unntaksvis gis adgang til å tvangsmedisinere pasienter som må medisineres. Dette er lovlige inngrep som myndighetene kan gjennomføre, men som fortsatt må veies opp mot individets rett til privatliv. Er ikke inngrepet saklig, skal det heller ikke gjøres. Da kan det være ubeleilig at myndighetene noen ganger tillater hittil ulovlige inngrep ved å forandre loven, særlig når lovendringen skjer umiddelbart etter et knusende nederlag i Høyesterett. Det fikk vi et eksempel på i mobiltvangdommen fra 2016:
Høyesterett har talt | Mobiltvangdommen (HR-2016-01833-A)
I februar 2016 ble en mann siktet for grov kroppskrenkelse. Politiet mistenkte at mannen hadde video eller bilder av voldshendelsen på mobilen, og ønsket derfor tilgang til innholdet. Den siktede nektet å låse opp mobilen med PIN-koden eller ved hjelp av fingeravtrykket sitt. Påtalemyndigheten mente det var hjemmel i loven for å tvinge siktedes finger ned på fingeravleseren. Det var siktede uenig i, og anket avgjørelsen om fingertvang til Høyesterett.
Spørsmålet som Høyesterett skulle vurdere var om ordlyden ”kroppslige undersøkelser” tillater at politiet bruker tvang for å låse opp mobiler. I dag er de fleste mobiler låst med biometrisk autentisering. Det vil si at du kan låse opp mobilen ved hjelp av fingeravtrykk eller ansiktsgjenkjenning. Et slikt inngrep bryter med retten til privatliv og kan bare gjennomføres om det står i loven. Det var det ikke, mente Høyesterett. Det var 2 store problemer med loven påtalemyndigheten hadde brukt:
- Helt feil hjemmel: Regelen om kroppslige undersøkelser tillater bare granskning, ikke bruk av tvang.
- Ordlyden: Kroppslige undersøkelser er noe helt annet enn å bruke fingeren til siktede for å få tilgang på bevis utenfor kroppen.
Det er liten tvil om at tilgang på innhold i mobiler, PC-er og nettbrett kan være viktig for å oppklare straffesaker, men gode intensjoner kan aldri veie opp for manglende lovgivning. Påtalemyndigheten fikk ikke lov til å gjennomføre inngrepet. Det gikk ikke lang tid før Stortinget endret loven. Fra og med 1. juli 2017 har politiet lov til å tvinge deg til å åpne alle dine tekniske duppeditter med fysisk makt.
Det vil alltid være en dragkamp mellom ytringsfrihet og personvern. Det er menneskerettigheter som begge står for særdeles viktige, men motstridende verdier. Det krenker ditt personvern at andre kan si ting om deg, på samme måte som det krenker din rett til å ytre deg at andre har personvern. Vi kan ikke ha fullstendig ytringsfrihet og samtidig mene at personvernet skal være urokkelig. De må finne en måte å leve sammen. Hittil har de funnet livets rett ved å trekke i hver sin retning i en tautrekkingskonkurranse. Så lenge begge sider er omtrent like sterke, kan de leve godt sammen. Men hvem vet hva fremtiden bringer. Loven er i stadig utvikling, og det er bare vi som samfunn som kan påse at menneskerettighetene får sin tilmålte plass i hverdagen.