Den Nobel-prisvinnende franske forfatteren Albert Camus, skrev i en av sine bøker:
When a war breaks out, people say: “It’s too stupid; it can’t last long.” But though a war may well be “too stupid,” that doesn’t prevent its lasting.
– The Plague (1947)
Det synes å være illustrerende for mange krangler som havner i domstolene. Nordmenn – på lik linje med alle andre folkeslag i verden – krangler om alt. Er det et tema, kan det krangles om. Men ikke alle krangler er fundamentert i jussen. Du kan for eksempel ikke gå til domstolene å kreve at samboeren din endrer standpunkt i en diskusjon, eller pålegge vedkommende å følge vaskeskjemaet i heimen. I et demokrati er det lov å være uenige med hverandre. Men dreier krangelen seg om en rettighet som loven gir deg, eller et forbud som loven gir andre, kan du gå til domstolene å kreve din rett eller pålegge den andres forbud. Det er kjent som tvangssaker. Her vil domstolene bestemme om kravet kan tvinges på noen.
La oss si at Kjell har sett seg lei på at naboen Brynjar Linsebotn går gjennom hagen til familien Nygård. Dersom Brynjar ikke følger pålegget fra Kjell om å slutte å gå gjennom hagen deres, kan han i ytterste konsekvens gå til domstolene å be dem tvinge Brynjar om å stoppe. Fortsetter naboen med sin lovstridige oppførsel, kan familien Nygård med domstolens avgjørelse i hånd ringe politiet, som på vegne av myndighetene gjennomfører avgjørelsen fra domstolene, og på den måten pålegger Brynjar om å stoppe med atferden sin. Velger Brynjar ikke å rette seg etter pålegget fra politiet, risikerer naboen bot eller fengsel fra domstolene. Det som opprinnelig var en privatsak, er nå blitt en straffesak. Avgjørelsen til domstolene har dermed hatt en tvangskraft:
Tvistesakene – som vi har valgt å omdøpe til kranglesaker – er krangler om en uenighet som oppstår mellom to eller flere personer. Det kan for eksempel være uenighet om
- innholdet i en avtale
- grensen mellom to eiendommer
- feil og mangler ved en ting eller bolig
- oppsigelse i et arbeidsforhold
Slike krangler følger den samme oppbygningen som tvangssakene. Det vil si at domstolens avgjørelse kan tvinges på den tapende part. Men kan man bli puttet i fengsel for å tape en kranglesak? Vel, ikke helt. Se for deg at naboen Brynjar Linsebotn selger bilen sin til Kjell for 100 000 kroner. I ettertid viser det seg at bilen er i vesentlig dårligere stand enn det Kjell kunne regne med på kjøpstidspunktet. Han får medhold i dette av domstolene, og blir tilkjent et prisavslag på 20 000 kroner. Brynjar nekter imidlertid å tilbakebetale pengene. Det hjelper ikke Kjell at Brynjar settes i fengsel. Han vil jo tross alt bare ha pengene sine. I slike saker kan Kjell ta kontakt med namsfogden – et organ under Politi- og lennsmannsetaten som arbeider med pengeinnkreving – å be dem kreve inn pengene for ham. Hvis Brynjar ikke betaler for seg, vil pengene enten kreves inn ved (1) trekk i lønna, eller ved såkalt (2) utleggsforretning, altså at politiet kommer hjem til Brynjar og tar ting fra ham som tilsvarer 20 000 kroner i pengeverdi. Tingene vil vanligvis tvangsselges av namsfogden, der salgsverdien Kjell har krav på tilfaller ham. Det gir oss denne kranglekjeden:
Underforstått med at en avgjørelse er tvangskraftig – altså at den kan tvinges på partene – må den også ha rettskraft. Det vil si at avgjørelsen må være bindende for partene før den som går seirende ut av krangelen kan kreve noe som helst fra taperen. Kjell kan for eksempel ikke kreve penger fra Brynjar hvis han har anket saken til lagmannsretten. Siden Norge opererer med en toinstansordning – der alle saker kan prøves fullt ut for tingretten og lagmannsretten – har seieren til Kjell i tingretten null verdi dersom saken ankes. Da skal hele saken behandles på ny. En avgjørelse er først rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med nye ankemuligheter. Vinner Kjell i tingretten og lagmannsretten, og anken til Brynjar blir nektet fremmet for Høyesterett, kan han endelig sprette champagnen.