I private kranglesaker er beviskravet for å konstatere at noe har skjedd mye lavere enn i straffesaker. Der man i strafferetten må være overbevist om skyld, kreves det bare sannsynlighetsovervekt i erstatningsretten. Det vil si at det må være mer enn 50 % sikkert at et hendelsesforløp har skjedd før domstolene kan stadfeste et ansvar på saksøkte. I vår sak er det ingen som betviler at Kjell fikk en takstein i hodet fra bygården til Ingolf Krokevatn. Det er med andre ord klart at vilkåret til årsakssammenheng er oppfylt. Dommeren i tingretten konstaterer derfor ganske raskt at tre av fire vilkår er på plass for å ilegge et erstatningsansvar:
√ Vilkår 2 – Økonomisk tap: Kjell er blitt påført et økonomisk tap etter ulykken som har gjort ham 100 % arbeidsufør
√ Vilkår 3 – Årsakssammenheng: Det er årsakssammenheng mellom taksteinen Kjell fikk i hodet og skadene han har pådratt seg
√ Vilkår 4 – Påregnelighet: Det er ikke usannsynlig at takstein kan forårsake hodeskader på forbipasserende
Dommeren er derimot mer i tvil om det foreligger et ansvar på gårdeieren. I vurderingen støtter han seg på 2 tidligere høyesterettsdommer som begge domfelte gårdeieren for skader som saksøkeren ble påført av takstein i hodet:*
*Selv om det ikke nødvendigvis er helt presist, har vi for enkelhets skyld valgt å erstatte “takgesims” og “mønepanne” med det mer forståelige ordet “takstein“.
Høyesterettsdommene gir en klar indikasjon om at takstein utgjør en (1) særlig risiko for forbipasserende, samtidig som det er nærliggende at gårdeieren bærer den (2) økonomiske risikoen hvis noen først havner i “uløkka”. Selv om takets alder og dårlige konstruksjon ikke var tilstrekkelig til å gi Ingolf et skyldansvar, blir han holdt objektivt ansvarlig for taksteinen som falt ned fra bygården hans.
Siden alle fire vilkårene i erstatningsretten er oppfylt, finner domstolen Ingolf Krokevatn erstatningsansvarlig for skadene som Kjell pådro seg etter å ha fått en takstein i hodet.