Helt til slutt stilles det noen krav til hvem som kan møte i retten, og hvor partene har lov til å krangle. La oss ta en titt på forutsetningene som må være til stede for aktørene i saken:
Aktør 1 – Partene: Nesten hvem som helst har (1) partsevne til å møte i retten. Fysiske personer så vel som staten, kommuner, selskaper, stiftelser, konkursbo eller andre sammenslutninger kan opptre som part i private kranglesaker. For å inneha partsevne må du være (2) prosessdyktig. Det vil si at du kan opptre i en rettssak ved å reise søksmål eller bli saksøkt av andre. Som hovedregel er alle myndige personer prosessdyktige. Mindreårige under 18 år og de som er fratatt rettslig handleevne etter vergemålsloven kan ikke opptre som part, foruten i helt bestemte saker. Et barn er for eksempel part i barnevernssaker. Du er også prosessudyktig dersom din psykiske helsetilstand ikke gjør deg i stand til å ivareta interessene dine underveis i rettssaken. Mangel på prosessdyktighet gjør deg ikke rettsløs. Det betyr bare at noen andre må ivareta rettighetene dine for deg i form av en (3) stedfortreder. Vanligvis er det vergen som opptrer som stedfortreder i saken. For mindreårige er dette foreldrene. Domstolene har i ytterst få tilfeller lov til å gjøre personer prosessudyktige dersom de helt åpenbart (4) misbruker domstolene. Det gjelder i saker som utvilsomt ikke har noen fornuftige formål bak seg, og der det flere ganger er anlagt sak for å misbruke rettsapparatet. Slike personer kaller vi gjerne for prosessryttere.
Det er ingenting i veien for at flere parter går sammen og gjennomfører et gruppesøksmål mot den saksøkte. Da må tilnærmet det samme ha skjedd alle saksøkerne, både rent faktisk og hva de rettslig fremmer som grunnlag for søksmålet. Det er også mulig for en tredjepart å opptre som partshjelp i saken. Partshjelpere er ikke part i saken selv, men stiller som medhjelpere enten fordi de har et reelt behov for at den ene parten vinner, eller fordi de som forening eller stiftelse fremmer særskilte interesser for deres medlemmer eller en gitt gruppe mennesker som er innenfor organisasjonens formål og virkeområde.
Aktør 2 – Advokatene: Det virker å ha oppstått en myte om at det bare er advokater som kan føre saker for domstolene. Slik er det ikke. Foruten i Høyesterett – der det er påkrevd at “høyesterettsadvokater” fører sakene – kan partene velge å prosedere saken sin selv. Men det er viktig å være klar over at dersom domstolene mener partene ikke fremstiller saken på en forståelig måte, kan de bli pålagt å møte med en prosessfullmektig. Det er personer som har fått fullmakt til å representere partene i en rettssak. Som hovedregel er dette advokater eller advokatfullmektiger. Det er tross alt de som kan spillereglene best. Det er likevel ingenting i veien for at du kan la andre føre saken for deg. Da kan en av disse stille som prosessfullmektig:
- Nærstående: Ektefelle, samboer, slektninger eller svogere i rett oppstigende (foreldre), nedstigende linje (barn), eller sidelinje så nær som søskenbarn.
- Ansatte: Ansatte eller andre personer knyttet til selskapet som vanligvis handler på vegne av virksomheten i slike saker.
- Andre skikkede personer: Domstolene kan gi dispensasjon for at andre enn de som er nevnt over fører saken for partene. I vurderingen skal hensynet til sakens gjennomføring veie tungt. Det må med andre ord være en person som er godt skikket til oppgaven.
Som hovedregel er det bare tillatt å være representert av én prosessfullmektig av gangen. I lange og kompliserte saker kan det likevel være aktuelt at partene blir representert av flere prosessfullmektiger. Både du og prosessfullmektigen kan gjennomføre prosesshandlinger underveis i rettssaken. Men så lenge fullmektigen handler innenfor fullmakten sin, er du bundet av vedkommendes handlinger så lenge du ikke protesterer umiddelbart etter at den er avsagt. Er du ikke fornøyd med representasjonen, kan du når som helst fjerne fullmakten fra prosessfullmektigen. Da kan du enten oppnevne en ny prosessfullmektig, eller føre saken på egenhånd. Det er også tillatt for partene å la seg bistå av rettslige medhjelpere. De har ikke lov til å opptre i saken alene, har heller ingen fullmakt til å handle på vegne av partene. Hvem som helst kan ikke være rettslige medhjelpere. De må oppfylle de samme vilkårene som en prosessfullmektig. I hvilken grad medhjelperne kan være delaktige i saken avgjøres av domstolene, som vektlegger hensynene til sakens opplysning og gjennomføring. Blir du representert av to advokater som prosessfullmektig og rettslig medhjelper, forholder domstolene seg vanligvis til arbeidsfordelingen dem imellom.
Aktør 3 – Domstolene: Det er ikke slik at Kjell bare kan velge hvilken domstol han vil skal behandle søksmålet sitt. Domstolsbehandlingen skal skje for en domstol som både har saklig og stedlig domsmyndighet. Hva betyr det?
Saklig: Først og fremst må saksøker reise søksmålet til riktig domstolsnivå. Dersom Kjell velger å ta søksmålet sitt til tingretten i en sak som først skal behandles i forliksrådet, må tingretten overføre saken dit. Domstolshierarkiet i private kranglesaker ser slik ut:
Stedlig: Videre må saksøker reise søksmålet til riktig domstolssted. Som hovedregel skal søksmålet reises til stedet der saksøkte hører til. Det er vanligvis et av disse stedene:
- Fysiske personer har riktig domstolssted der de har bopel, altså der de bor.
- Selskaper som er registrert i Foretaksregisteret har riktig domstolssted der hovedkontoret ligger ifølge registreringen.
- Staten har riktig domstolssted i Oslo.
- Kommune og fylkeskommune har riktig domstolssted der hovedadministrasjonen
For Kjell vil riktig domstolssted være Sogn og Fjordane tingrett. Gårdeieren bor i Stryn og sogner dermed til denne domstolen. Men dersom Ingolf Krokevatn hadde bodd i Oslo, ville Kjell som hovedregel måtte reist søksmålet i Oslo tingrett. I noen sakstyper kan saksøkeren velge et annet domstolssted enn de som er listet opp over. Det gjelder ved disse sakstypene:
*Forbruker: En sak kan bare reises der selskapet har fast butikk så lenge forbrukeren faktisk inngikk avtalen i denne butikken.
Som vi ser av lista kan saker om erstatning saksøkes til domstolen der skaden skjedde. Det vil si at siden skaden skjedde i Stryn, kunne Kjell likevel saksøkt gårdeieren i Sogn og Fjordane tingrett selv om Ingolf hadde bodd i Oslo. Er saken anlagt til feil domstol, skal domstolen henvise saken til riktig domstolssted. Dersom flere domstoler er riktig sted, kan saksøkeren velge hvilken domstol saken skal henvises til.
Men hva om saksøkte bor i utlandet? Da skal saken som hovedregel anlegges til domstolene i det landet og den regionen personen bor i. Ellers gjelder de samme valgmulighetene som er henvist til over. Helt unntaksvis kan norske domstoler behandle saken dersom den har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Tilknytningskravet må bedømmes etter en helhetsvurdering av alle momentene i saken.