Domstolsbehandling bygger på et premiss om at partene har tillit til selve systemet. Alle skal være sikre på at saken deres blir behandlet på en rettferdig, rask, effektiv og tillitskapende måte, av en uavhengig og upartisk domstol. Domstolene skal videre ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet rettighetene sine etter loven, men også ivareta samfunnets behov ved å påse at lover blir fulgt og uklarheter i regelverket blir rettet opp.
Grunnsteinene oppnås ved at saksgangen etterlever 11 fundamentale prinsipper:
La oss gå litt mer i dybden av prinsippene:
Prinsipp 1 – Kontradiksjonsprinsippet: Alle parter har rett til å bli hørt i saker de selv er en del av. Kommer motparten med påstander om hendelsesforløpet, bevisene eller jussen, skal du få lov til å imøtekomme dem. Bryter domstolene med partenes rett til kontradiksjon, er dette en alvorlig saksbehandlingsfeil som i verste fall kan gjøre dommen ugyldig.
Prinsipp 2 – Muntlighetsprinsippet: I dag er det et krav at rettssaker i private kranglesaker og straffesaker skal foregå muntlig, med bevisføring som foregår samtidig med rettssaken. Slik har det ikke alltid vært. I 200 år – Fra tidlig 1700-tallet og frem til sivilprosessreformen introduserte oss for tvistemålsloven i 1915 – ble rettssaker i stor grad gjennomført skriftlig. Det var dermed liten dialog med dommerne underveis i rettssakene, som gjorde det vanskelig for partene å vite hvilke momenter de burde vektlegge. Mye bortkastet tid ble brukt til å opplyse saken så godt som overhode mulig, uten egentlig å vite om det hadde relevans for beslutningen til dommerne. Ved å etterstrebe en raskere og mer effektiv domstolprosess ble partene og samfunnet spart for både tid og penger da tvistemålsloven ble innført i 1915, og som senere er videreført i dagens tvistelov fra 2005.
Prinsipp 3 – Fri rådighet: Partene står fritt til å velge hvem de skal krangle med, hva de skal krangle om, og hvordan krangelen skal foregå. I jussen kaller vi det gjerne for disposisjonsprinsippet, men vi har valgt å omdøpe det til fri rådighet. Det er for eksempel opp til Kjell å bedømme hvem han mener det er mest aktuelt å krangle med om taksteinen han fikk i hodet, hva slags krav han fremmer, og hvilke bevis han skal føre for domstolene.
Prinsipp 4 – Begrenset rådighet: Domstolene er på sin side bundet av kravene som partene fremmer i retten. Hvis advokaten glemmer å anføre at gårdeieren er objektivt ansvarlig for skaden Kjell pådro seg, kan ikke domstolene vurdere det på eget initiativ. I jussen kaller vi det gjerne for forhandlingsprinsippet, men vi har valgt å omdøpe det til begrenset rådighet. Det er likevel ikke alle saker partene kan råde fritt over. Retten er ikke bundet av partenes rådighet i saker om personstatus, barnevernssaker, og saker om tvangsvedtak fra helse- og sosialsektoren. I barnevernssaker er domstolene heller ikke bundet av kravene som partene har fremmet.
Prinsipp 5 – Proporsjonalitetsprinsippet: I private kranglesaker skal omfanget av bevisføringen vurderes opp mot betydningen av kranglesaken. Krangles det om 50 000 kroner, kan det ikke forsvares at domstolene bruker to uker til å behandle saken. Sakens tid, kostnad og behandling skal med andre ord samsvare med hva det krangles om.
Proporsjonalitetsprinsippet er domstolenes andre begrensning til partenes frie rådighet.
Prinsipp 6 – Fri bevisvurdering: Domstolene står helt fritt til å bedømme bevisene i saken. Det vil si at dommerne kan bestemme hvilke bevis de mener er relevante, og vekte dem slik de selv måtte ønske. Som vi så i videoovervåkningsdommen i rollen som ansatt, kan domstolene også avskjære bevis som er anskaffet på en utilbørlig måte. Beviskravet – altså sannsynligheten for at noe kan sies å ha skjedd i en privat kranglesak eller en straffesak – hører ikke under dommernes frie bevisvurdering, men er en del av overvektprinsippet under dommernes rådslagning. Du kan lese mer om beviskravet i private kranglesaker her, og i straffesaker her.
Prinsipp 7 – Likhetsprinsippet: I forlengelsen av kontradiksjonsprinsippet skal alle parter i private kranglesaker være likestilte og gis rimelig mulighet til å legge frem sin side av saken for domstolene. Det innebærer at begge parter gis like muligheter til å føre bevis, eksaminere vitner og sakkyndige, og komme med innsigelser til motpartens påstander.
Kontradiksjons- og likhetsprinsippet er selve bærebjelkene i retten til rettferdig rettergang som er nedfelt i Den Europeiske Menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6.
Prinsipp 8 – Bevisumiddelbarhet: I forlengelsen av muntlighetsprinsippet skal bevisene i saken legges frem for domstolene underveis i rettssaken. Det vil si at alle ting som partene mener peker i retning av deres syn i saken – vitner, sakkyndige, tekniske bevis etc. – må føres direkte med domstolene. Helt unntaksvis kan vitner og sakkyndige avhøres ved såkalt fjernavhør – altså at de avhøres over telefon eller videolink – eller gis anledning til å komme med skriftlige uttalelser i saken. Er det avgitt skriftlig forklaring i saken skal vedkommende som hovedregel avhøres i retten om innholdet i dokumentet.
Prinsipp 9 – Partsoffentlighet: Partene i kranglesaken har rett til innsyn i sakens dokumenter. Det vil si at Kjell kan gå til domstolene å kreve å få alle dokumentene som Ingolf Krokevatn har sendt inn til Sogn og Fjordane tingrett i forbindelse med saken deres. Kjell og Ingolf har ikke rett til innsyn i interne dokumenter fra domstolene, for eksempel dommernes egne notater som brukes ved rådslagning og stemmegivning inne på dommerrommet. Mindreårige under 15 år kan gis innsyn når alder og modenhet tilsier det, men skal fortsatt ikke gjøres kjent med opplysninger som er underlagt taushetsplikt. Andre enn partene selv kan også ha rett til innsyn i saksdokumentene. Disse må imidlertid ha en rettslig interesse i saken. Det vil si at de må ha en tilknytning til saken som kunne gjort dem til part. Du kan lese mer om kravet til rettslig interesse her.
Prinsipp 10 – Offentlighetsprinsippet: Det nyter grunnlovsvern at resten av omverdenen har rett til å følge rettssaker fra tilhørerbenken, og ellers har rett til innsyn i deler av saksdokumentene – for eksempel rettsboken, meklingsprotokoller og selve dommen. Det er likevel ikke alle ting offentligheten har rett til innsyn i. Deler av rettssaken kan for eksempel gå for lukkede dører dersom det fremkommer klassifiserte opplysninger underveis i saken – for eksempel stats- eller forretningshemmeligheter – eller dersom hensynet til privatlivets fred krever det. Bruk av lukkede dører er nok mer vanlig å anvende i straffesaker, der noen vitner risikerer livet sitt ved å møte i retten. I private kranglesaker er det mest vanlig at allmennheten ikke får innsyn i rettssaker som angår spesielle sakstyper. Offentligheten har for eksempel ikke innsyn i rettssaker om krangler mellom samboere eller ektefeller, barnevernssaker og saker om tvangsvedtak fra helse- og sosialsektoren.
Prinsipp 11 – Habilitet: For at partene skal ha tillit til domstolprosessen og resultatet i saken, stilles det krav til dommernes habilitet. Det vil si at dommere ikke kan dømme i saker der det kan sås tvil om beslutningen deres gis på et upartisk og uavhengig grunnlag. En dommer er inhabil etter domstolloven dersom en av tre grunner er til stede:
Avledet inhabilitet har bred rekkevidde, og bedømmes ofte ut fra “den objektive testen“:
Hvordan ser det ut for partene og allmennheten at dommeren dømmer i den aktuelle saken?
I habilitetsdommen fra 2006 ble en dommer i lagmannsretten ansett for å være inhabil i en overgrepssak, fordi han ved siden av dommeryrket var styreleder i et senter mot incest. Selv om det var flott at dommeren satt som styreleder ved overgrepssenteret, ville allmennheten kunne stilt spørsmål ved om hans vurderinger i saken var farget av vervet. Det var tilstrekkelig til å gjøre ham inhabil.