For at noen skal få lov til å krangle i retten, må partene ha rettslig interesse i saken. Kravet til rettslig interesse er til stede dersom treenigheten nedenfor er oppfylt:
Krangel 1 – Rettskravet: Først og fremst må tingen det krangles om være et rettskrav, altså noe du har krav på etter loven. Rent private krangler – som ikke følger samfunnets regler, men egne spilleregler – kan ikke føres for domstolene. Det gjelder særlig i saker der noen ønsker å prøve gyldigheten av et vedtak som er avsagt på bakgrunn av de private spillereglene. Er det tvil om krangelen gjelder et rettskrav, skal det legges vekt på om det er rimelig og naturlig ut fra rettssikkerheten til partene å få saken prøvd for domstolene. Her er 4 eksempler fra Høyesterett der rettskravet er drøftet:
- Bordtennis, 1995: Vedtak om regelendring i bordtennisturnering kunne ikke overprøves av domstolene. Det var avgitt etter turneringens egne spilleregler.
- Politisk parti, 2001: Vedtak om eksklusjon og suspensjon av 9 medlemmer i Fremskrittspartiet kunne overprøves av domstolene. Et politisk parti fremmer ikke bare medlemmenes egne interesser, men også politiske idéer. Slikt kan man ikke ekskluderes fra uten at domstolene gis mulighet til å teste gyldigheten av vedtaket.
- Religion 1, 2004: Vedtak om å nekte 8 personer medlemskap i et islamsk kultursenter (IKS) kunne ikke overprøves av domstolene. Som hovedregel kan trossamfunnet selv bestemme hvem skal være medlemmer.
- Religion 2, 2005: De samme 8 personene saksøkte det islamske kultursenteret på ny, med påstand om at det hadde stor velferdsmessig betydning for dem å være medlemmer. IKS mente på sin side at saken måtte avvises fordi krangelen dreide seg om et trosspørsmål. Selv om et trossamfunn som hovedregel bestemmer hvem som skal være medlemmer, kan de ikke gjemme seg bak “trossamfunn”-kortet for krangler som helt åpenbart dreier seg om noe annet. Saken hadde dermed et rettskrav som kunne overprøves av domstolene.
Krangel 2 – Reelt behov: Det er imidlertid ikke tilstrekkelig bare å ha et rettskrav. Partene må i tillegg ha et reelt behov i å få saken sin prøvd for domstolene. Det vil si at det må være en grunn til at en av partene velger å saksøke den andre. I praksis har vi to typer søksmål:
Partene må også ha en aktuell interesse i å få saken sin prøvd for domstolene. Det vil si at kravet må være aktuelt i dag. Har kravet vært aktuelt i fortiden, eller kan være aktuelt i fremtiden, skal ikke domstolene bedømme saken. Her finnes det så klart unntak. Det kan for eksempel være aktuelt for
- Ansettelser, 1991: en ansatt i offentlig sektor å få avklart hvorfor vedkommende ble forbigått i jobbsøkerprosessen, dersom avklaringen har betydning for om personen får andre jobber i fremtiden (fortid).
- Draktreklamer, 1998: et bryggeri å få avklart om alkoholreklame på drakter er forbudt før de velger å sponse et fotballag (fremtid).
Krangel 3 – Tilknytning: Videre må det være tilstrekkelig tilknytning mellom tingen det krangles om og partene. Kjell kan for eksempel ikke be Marit om å saksøke gårdeieren for ham. Han må stå for søksmålet selv. En tredjepart kan bare saksøke på vegne av andre dersom tungtveiende grunner tilsier det.
Forutsetningene til krangelen skal vurderes etter en helhetsvurdering. Selv om alle vilkårene alltid må være oppfylt, kan et sterkt reelt behov i å få saken prøvd veie opp for en svak tilknytning mellom krangelen og partene.