Et tema som mange undervurderer før en krangel ender i rettssak, er hvilken risiko de løper når domstolene skal avgjøre krangelen for dem. Se for deg følgende:
Etter at Kjell fikk taksteinen i hodet, mottar han et tilbud om forlik fra gårdeieren. Godtar han forliket er saken deres ferdig. Forliket gir ikke Kjell alle pengene han ber om, men han er sikret en god slump med penger samtidig som han slipper å ta saken til retten, der utfallet er usikkert. Bør han godta forliket?
Dette spørsmålet står nesten alle parter overfor i private kranglesaker.
I en episode av podcasten Dommerpodden – med juristene Ragnar Lindefjeld, Øystein Myre Bremset og Sverre Blandhol i panelet – blir temaet prosessrisiko behørig omtalt. Advokat Bremset sammenlikner private krangler med poker. Kortspillet handler i stor grad om risikohåndtering, altså hvordan spillere bedømmer sannsynligheten for vinst og tap ved en gitt hånd. Mener pokerspilleren å ha en god hånd, aksepterer vedkommende veddemålet ved å kaste inn penger i potten. Gode pokerspillere er best til å bedømme risiko. Det samme kan sies om gode advokater. De er flinke til å råde klientene sine til å inngå riktige veddemål. Det er her prosessrisikoen kommer inn.
Enkelt forklart er prosessrisiko sannsynligheten for at du vinner saken. Hvis Kjell har en prosessrisiko i taksteinsaken på 60 %, er sjansene gode for å vinne frem med anførslene sine i retten. Men betyr det at han bør gå til sak? Ikke nødvendigvis. La oss si at Kjell mottar et tilbud om 6 millioner kroner i erstatning for å forlike saken. For å finne ut av om Kjell bør akseptere forliket, må vi regne oss frem til hvilken pengesum han kan forvente å vinne i retten:
I taksteinsaken har advokaten til Kjell gitt ham en prosessrisiko på 60 %, samtidig som de saksøkte gårdeieren for 9 089 000 kroner. Det gir oss følgende utregning:
Det vil si at Kjell bør akseptere forlikstilbudet hvis det er lik eller over 5,4 millioner kroner. Siden forlikstilbudet fra gårdeieren er på 6 millioner kroner, bør forliket aksepteres. Men hvordan kom advokaten frem til prosessrisikoen? Den kunne like gjerne vært 20 eller 40 %. Hvordan endte advokaten da på 60? Det leder oss til den litt vanskeligere forklaringen av prosessrisiko.
Litt vanskeligere forklart er prosessrisiko sannsynligheten for at du vinner saken
- i et gitt (1) faktum: Hva skjedde?
- med visse (2) juridiske anførsler: Hvilken juss skal anvendes?
I private kranglesaker kan det ofte være like stor uenighet om faktum som ved jussen. Det er ikke sikkert gårdeieren er enig med Kjell om hva som skjedde, og ikke alle momenter trenger å peke i samme retning. Det er derfor viktig at advokaten til Kjell tar høyde for at det kan være to sider av samme sak, og at prosessrisikoen har innkalkulert usikkerhetsmomentene i så vel faktum som juss. I taksteinsaken så vurderingsgrunnlaget slik ut:
Advokaten til Kjell har skjønt hvor slaget i saken ligger. Skal de vinne frem med søksmålet, må de overbevise domstolene om at Kjell ble utsatt for en ekstraordinær risiko da han gikk forbi bygården til Ingolf Krokevatn. I motsatt fall vil advokaten til Ingolf hevde det ikke var en større risiko for Kjell å gå forbi hans bygård enn en hvilken som helst annen bygård. Kjell hadde bare blitt utsatt for en risiko alle opplever i dagliglivet. Det kan ingen bli erstatningsansvarlig for. Ut fra denne vurderingen – og tatt i betraktning at Høyesterett tidligere har pålagt gårdeiere et objektivt ansvar for skader forårsaket av takstein – kom advokaten frem til en prosessrisiko på 60 %.
Beregning av prosessrisiko er ingen enkel oppgave å foreta. Fagfeltet ligger i skjæringspunktet mellom juss, økonomi, matematikk og psykologi. Det er særlig viktig å være klar over hvilke psykologiske fallgruver partene kan havne i når prosessrisikoen fastsettes. Her er de 5 vanligste feilkildene, ifølge Dommerpodden:
- Optimismebias: Vi tror saken vår er bedre enn det den egentlig er.
- Tapsaversjon: Vi hater å tape. I stedet for å ta et sikkert tap ved å inngå forlik, blir vi gamblere i et veddemål vi ikke burde inngått.
- Perspektivfeilen: Nærhet til krangelen gir oss et innenfra og ut-syn, og dermed et feil perspektiv i saken. Vi bør etterstrebe å se private kranglesaker med et utenfra-perspektiv: Hvordan pleier slike saker å gå?
- Bekreftelsesfellen: Vi søker etter informasjon som bekrefter standpunktene våre, og tolker dem i den retningen som passer oss best.
- Sunk cost-feilslutningen: Det føles som om brukte penger har større verdi enn andre penger. Jo lengre tid krangler pågår, jo vanskeligere blir det å inngå fornuftige forlik mellom partene.
Et siste råd på veien fra juristene i Dommerpodden: Du kommer langt i private kranglesaker om du bare anvender litt sunt bondevett. Det bifaller vi!