Se for deg at du “svosjer” ned en alpinbakke. Du har lenge trodd du er god til å stå på ski, så du velger å kjøre ned den sorte løypa i traseen. På vei ned skjønner du raskt at ferdighetsnivået ikke står i stil med bakkens vanskelighetsgrad. Du ender derfor på snørra og skader deg. Kan du saksøke eieren av alpinbakken for skaden du pådro deg? Nei.
Hvorfor ikke?
Det er to måter å se denne saken på. Først og fremst har ikke alpinanlegget utsatt deg for en større risiko enn den du ellers blir utsatt for i hvilken som helst annen alpinbakke. Det er med andre ord like farlig å kjøre ned sort løype i dette alpinanlegget som i alle andre alpinanlegg. Videre har du selv valgt å akseptere risikoen ved å kjøre ned den sorte løypa. Det var tross alt helt frivillig, og alpinanlegget kan ikke være ansvarlig for din egen dumdristighet. I enden av begge resonnementene blir alpinanlegget fritatt fra å betale erstatning, enten fordi de ikke er ansvarlig for skaden, eller fordi erstatningen blir satt til null.
La oss se hvordan Høyesterett fritok tobakkprodusenten fra erstatning i røykedommen fra 2003:
Høyesterett har talt | Røykedommen (Rt. 2003 s. 1546)
En 20 år gammel trønder begynte å røyke i 1953. Favorittrøyken var Petterøes nr. 3 rulletobakk, som han utelukkende røyket fra 1954 til han døde av lungekreft i 2000. I gjennomsnitt røyket mannen 20 sigaretter daglig. Sommeren før han døde av lungekreft, saksøkte trønderen J. L. Tiedemanns Tobaksfabrik AS – produsenten av Petterøes nr. 3. Mannen mente han ikke hadde blitt godt nok informert av tobakksprodusenten at røyking var farlig da han startet å røyke for 45 år siden.
Det var lenge antatt – også på den tiden mannen startet å røyke – at røyking kunne medføre alvorlige helseskader, særlig på lang sikt. Men det var ikke før i januar 1964 at den medisinske forskningen endelig kunne konkludere med at røyking utgjorde et alvorlig helseproblem, med stor risiko for å utvikle lungekreft. Spørsmålet domstolene skulle besvare var om personer som startet å røyke før 1964 kunne få erstatning fra tobakksprodusentene fordi de ikke hadde blitt informert om helsefarene ved røyking.
Nei, mente Høyesterett.
Selv om det ikke var endelig stadfestet at røyking var helseskadelig, var de fleste klar over at røyking kunne innebære en helserisiko, særlig ved et høyt sigarettforbruk over lengre tid. Det var heller ingen andre momenter som talte for at ansvaret skulle legges på Tiedemann. Det var ikke aktuelt for tobakksprodusenten å (1) forsikre seg mot slike søksmål, myndighetene hadde heller (2) ikke forbudt salg av tobakk, og (3) informasjonsplikten på produsenter var en helt annen i 1964 enn den er i dag. Høyesterett mente derfor at mannen hadde akseptert risikoen om at røyking kunne medføre alvorlige helseproblemer da han startet å røyke Petterøes nr. 3 i 1954.