Ingen må betale erstatning for skader eller hendelser de ikke er ansvarlige for. Kjell kan for eksempel ikke skylde på en beboer i bygården for at taksteinen traff ham i hodet. Han må enten skylde på vaktmesteren som gjorde en for dårlig jobb med å sikre taket, eller gårdeieren som har hovedansvaret for selve bygget og arbeidet til vaktmesteren. Vi skiller altså mellom et (1) skyldansvar der en spesifikk person eller bedrift opptrer uaktsomt eller forsettlig ved ikke å sikre taksteinene, eller et (2) objektivt ansvar der en person eller et firma som ikke selv gjør skaden likevel blir ansvarlig fordi de er nærmest til å bære risikoen for at skader kan skje. I forlengelsen av det objektive ansvaret har bedrifter et (3) arbeidsgiveransvar for ting ansatte gjør galt i jobben.
Hvordan skiller man mellom disse ansvarsformene? Vi gir ordet til Høyesterett.
Ansvar 1: Skyldansvar
Høyesterett har talt | Stigedommen (Rt. 1974 s. 41)
I februar 1967 kjøpte en mann i Drammen en stige hos sin lokale byggevareforretning. Da mannen skulle ta i bruk stigen om sommeren for å skifte ut takstein på huset, klarte han å sette opp stigen feil vei. Idet mannen stod øverst på stigen – 7 meter opp fra bakken – med nevøen noen stigetrinn under, falt stigen ned. Fallet påførte mannen et lårbeinsbrudd og gav nevøen en hjernerystelse. Siden stigen hverken ble levert med bruksanvisning eller hadde merkinger som viste hvilken side som var riktig vei, saksøkte mannen stigefabrikken. Spørsmålet Høyesterett skulle besvare var om stigefabrikken hadde utvist tilstrekkelig grad av skyld ved ikke å gi kundene bedre anvisning om hvilken side av stigen som skal vendes inn mot veggen.
Det var det liten tvil om at de burde. De sakkyndige vitnene mente stigen stod like stødig selv om den var montert feil vei. Stigefabrikken burde dermed regnet med at vanlige folk ville kunne bruke stigen med feil side inn mot veggen. Men var dette nok til å pålegge stigefabrikken et erstatningsansvar? Det mente mindretallet. Stigens konstruksjon og produsentens mangel på veiledning om riktig bruk var tilstrekkelig til å plassere skylden for ulykken på stigefabrikken.
Det var flertallet uenige i (3-2). De mente mannen var skyld i ulykken selv. Formålet med stigen var ikke å være idiotsikker. Det hadde stigefabrikken heller ikke utgitt den for å være. Rene brannstiger skal være konstruert på en slik måte at de ikke faller sammen selv om de brukes på feil måte. Dette var imidlertid ingen brannstige, men en helt vanlig stige. De er ikke laget for å være idiotsikre. Ingen som setter opp en høy stige kan gjøre det helt tankeløst. De må gjøre seg opp en mening om hvilken side av stigen som skal vende inn mot veggen, og hvilken totalbelastning den bør utsettes for. Gjøres ikke det, har brukeren bare seg selv å takke når de faller ned på grunn av feilbruk. Det var heller ikke tilstrekkelig å pålegge stigefabrikken et objektivt ansvar. Stigen hadde ingen nærliggende risikomomenter ved seg som gjorde det naturlig å legge ansvaret for stigeulykker på produsenten. Det ble blant annet underbygget ved at det ikke var påvist andre ulykker med stigen tidligere. Den hadde stigefabrikken solgt mer enn 100 000 stykker av, over en tidsperiode på 20 år. Mannen ble derfor ikke tilkjent erstatning for skadene han pådro seg som følge av sin egen dumdristighet.
Ansvar 2: Objektivt ansvar
Høyesterett har talt | Treningssenterdommen (HR-2019-00052-A)
I februar 2014 var en kvinne på vei til spinningtrening i et treningssenter i Alta. Da hun skulle låse fast beina til sykkelen og sette seg ned på sykkelsetet, knakk bolten som regulerer setehøyden. Kvinnen falt bakover og slo nakken og skulderpartiet i en spinningsykkel som stod bak henne. Skaden hun pådro seg etter spinningulykken gjorde henne 19 % medisinsk invalid. Kvinnen saksøkte treningssenteret fordi hun mente de burde være objektivt ansvarlig for skader som skyldes materialtretthet i treningsutstyret deres.
Høyesterett startet med å si at personer eller bedrifter bare kan ha et objektivt ansvar dersom risikoen andre utsettes for er:
- stadig: En risiko som alltid er til stede
- typisk: En risiko som er særegen for omgivelsene
- ekstraordinær: En risiko som er vesentlig høyere enn den man møter ellers i samfunnet
Treningssenteret kan med andre ord bare ilegges et objektivt ansvar dersom de utsetter kundene sine for en (1) særlig risiko som er høyere enn ellers i livet. I denne saken var det sistnevnte betraktning som gjorde seg gjeldende: Ble kvinnen utsatt for en ekstraordinær risiko på treningssenteret som oversteg dagliglivets risiko? Ingen kan være erstatningsansvarlig for helt uforutsette ulykker som personer til stadighet utsetter seg for bare ved å leve. Men dersom treningssenteret eksponerte henne for en høyere risiko for slike skader enn den hun ellers møter i hverdagen, kan det utløse et erstatningsansvar. Var det slik?
Nei, mente Høyesterett.
I vurderingen av om noen blir utsatt for en ekstraordinær risiko, skal det legges vekt på hvilken skadeevne risikoen har. Det får man ved å bruke denne formelen:
Et stort skadeomfang med liten sannsynlighet for skade gir middels skadeevne. Det samme gjør et lite skadeomfang med stor sannsynlighet for skade. Skal treningssenteret være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag, må skadeevnen være på et nivå som er vesentlig høyere enn det som er vanlig for omgivelsene. Middels skadeevne kan for eksempel være nok til å ilegge et erstatningsansvar dersom skadeevnen på området ellers er lav, men er ikke tilstrekkelig dersom skadeevnen uansett befinner seg på et middels nivå:
Selv om skadeomfanget kan være alvorlig ved et fall fra sykkelsetet, var sannsynligheten for skade liten. I tillegg visste produsenten bare om to andre tilfeller av skade ved bruk av spinningsykkelen deres, der ett av dem var forårsaket av en brukket setebolt. Som Høyesterett så forbilledlig sier det, må personer som trener – enten det er ute i det fri eller på et treningssenter – regne med å bli utsatt for mindre til moderate skader som skyldes trening eller andre fritidsaktiviteter. Det er en del av den generelle risikoen ved å trene. I vår sak hadde ikke treningssenteret skapt en større risiko for kvinnen enn den hun ellers ville oppleve om hun trente andre steder. I tillegg ble kvinnens skadeomfang på 19 % medisinsk invaliditet ansett for å være moderat. Selv om treningssenteret, rent hypotetisk, kan være nærmest til å bære (2) den økonomiske risikoen for skader på treningsivrige kunder – hvilket er det andre vilkåret som må oppfylles for å ilegge et objektivt ansvar – var ikke kravet til særlig risiko oppfylt. Treningssenteret ble dermed frikjent for erstatningsansvaret overfor kvinnen.
Ansvar 3: Arbeidsgiveransvaret
Høyesterett har talt | Hjemmehjelpdommen (Rt. 2008 s. 755)
I januar 2006 ble en sønn av en 92 år gammel kvinne kontaktet av banken hennes. De hadde oppdaget at store summer med penger hadde blitt tatt ut fra bankkontoen over et tidsforløp på fire måneder. Etter nærmere undersøkelser ble det avdekket at hjemmehjelpen hennes hadde stjålet kvinnens bankkort og kode, og gjort uttak og kjøp av varer for 310 799 kroner. Hjemmehjelpen erkjente tyveriet, og ble dømt til å tilbakebetale pengene hun hadde stjålet fra den gamle damen. Det hadde hun ikke mulighet til, fordi pengene allerede var oppbrukt. Kvinnen saksøkte derfor kommunen som hjemmehjelpen var ansatt i, og hevdet de var arbeidsgiveransvarlig fordi tyveriet skjedde mens hjemmehjelpen var på jobb.
Skadeerstatningslovens regler om arbeidsgiveransvar sier at bedrifter er ansvarlige for ansattes uaktsomme eller forsettlige handlinger som utføres mens de (1) er på jobb. Bedriftens ansvar stopper ved handlinger fra ansatte som går utenfor det som er (2) rimelig å regne med etter hva slags bedrift det er snakk og hvilken jobb den ansatte utfører. I praksis tar domstolene en helhetsvurdering av om 4 momenter er til stede i erstatningssaken:
- Handlingen: Er det tilstrekkelig nærhet mellom arbeidsoppgavene og handlingen den ansatte utførte?
- Den ansatte: Er det en særegen risiko ved den ansatte eller bedriften som gjør det mulig at handlingen skjer?
- Bedriften: Har bedriften mulighet til å kontrollere og forebygge at slike handlinger ikke skjer?
- Risikoen: Hvem er nærmest til å bære risikoen når skader oppstår?
I denne saken vurderte Høyesterett momentene slik:
Selv om det ikke er mulig for kommunen å kontrollere og forebygge tyveri andres hjem, var det ut fra en totalvurdering av momentene tilstrekkelig å pålegge dem et arbeidsgiveransvar. Kommunen måtte dermed tilbakebetale pengene som hjemmehjelpen hadde stjålet fra den gamle damen mens hun var på jobb.