Som hovedregel er personer bare erstatningsansvarlige for andres økonomiske tap. Det vil si at Kjell bare kan saksøke gårdeieren Ingolf Krokevatn for pengene han har tapt eller måttet ut med fordi han fikk en takstein i hodet. Han kan for eksempel ikke saksøke gårdeieren for den følelsesmessige belastningen han kjenner på etter ulykken. Men dersom Kjell må gå til psykolog fordi ulykken gir ham en angst mot å gå utendørs, i frykt for å få en ny takstein i hodet, kan han kreve at gårdeieren dekker psykologkostnadene.
Det finnes imidlertid noen unntak fra hovedregelen. Er du utsatt for en personskade kan du ha krav på ménerstatning. Det er en ikke-økonomisk erstatning som kompenserer for tapt livsutfoldelse ved at du ikke kan leve et optimalt liv. For at Kjell skal få ménerstatning fra gårdeieren, må skaden hans være:
- varig: Skaden trenger ikke å være livsvarig, men må minst ha en varighet på 10 år
- betydelig: Krever en medisinsk uførhetsgrad på minst 15 %
- av medisinsk art: Skaden må være fysisk eller psykisk, eller begge deler
Ménerstatning er vanligst å gi ved trafikkulykker og yrkesskader, men kan også kreves ved andre ulykker.
Så hvor stor erstatning kan Kjell kreve fra gårdeieren?
I prosesskrivet har advokaten til Kjell fremmet et erstatningskrav på 9 089 000 kroner. Det innbefatter penger for selve skaden, tapt arbeidsinntekt og utgifter som Kjell antas å måtte ut med i fremtiden på grunn av skaden. Men det er viktig å påpeke at det også må gjøres fradrag for penger Kjell får i uføretrygd fra NAV for tapt arbeidsinntekt og utgifter som dekkes av ulykkesforsikringen hans. Det gir oss følgende regnestykke:
*Vi forutsetter at Kjell blir 100 % arbeidsufør og må tilbringe resten av livet i rehabilitering med hjemmehjelp.
Vilkåret om økonomisk tap reiser mange vanskelige spørsmål. Vi har ikke plass på denne siden til å diskutere dem alle, men vi skal la Høyesterett svare på to av de viktigste temaene:
- Kan jeg i noen tilfeller få dekket andre ikke-økonomisk tap enn ménerstatning?
- Hvordan foregår egentlig erstatningsutmålingen?
1 – Ikke-økonomisk tap
Høyesterett har talt | Leiebildommen (Rt. 1992 s. 1469)
22. juni 1988 ble en kvinne og bilen hennes påkjørt av en annen bil. Kvinnen kom uskadet fra ulykken, men bilen hennes måtte inn til verksted for reparasjon. To dager etter påkjørselen skulle kvinnen og barna hennes på en ukes ferie til en gård i Biri. Etter et lite opphold hjemme, skulle ferden gå videre til en ny ukesferie til en hytte i Bamble. For å gjennomføre sommerferien som planlagt, leide kvinnen en leiebil. Kostnaden for leiebilen krevde hun å få erstattet fra mannen som krasjet i henne. Bilansvarsforsikringen til mannen gikk med på å dekke reparasjonen av bilen, men nektet å betale leiebilutgiftene til kvinnen. Ingen er påkrevd å dekke et ikke-økonomisk tap som noen påtar seg av rene bekvemmelighetshensyn for å reise på ferie. Det var ikke domstolene enige i.
Selv om hovedregelen i erstatningsretten tilsier at det bare er økonomiske tap som dekkes, finnes det likevel unntak. Det er særlig 2 hensyn som trekker i retning av at ikke-økonomiske tap dekkes:
- Formålet: En bil skal ikke bare brukes som et transportmiddel, men også frigjøre tid for eieren ved å være disponibel når som helst
- Situasjonen: Det kan være rimelig og naturlig ut fra situasjonen at den som blir påkjørt må leie en leiebil
Disse hensynene må veies opp mot skadelidtes plikt til å begrense tapet sitt. De fleste som leverer bilen sin på verksted har mulighet til å leve en liten stund uten. Som hovedregel skal offentlig transport og til nød drosje være tilstrekkelige alternativer. Den skadelidte må også belage seg på å måtte endre ferieplaner og andre utflukter mens bilen er på verksted. Men i denne saken var det situasjonen kvinnen befant seg i som var utslagsgivende til at hun fikk erstattet kostnadene til leiebil for begge feriene.
For ferien til Biri var det selve tidsmomentet som var tungen på vektskålen. Skaden skjedde to dager før ferien skulle avvikles. Ferieplanene lot seg dermed ikke endre. I tillegg hadde kvinnen et transportbehov for flere enn bare seg selv, og bilen skulle brukes til planlagte utflukter i ferien. Det at selve ferieopplevelsen ble kraftig redusert uten bil, var ikke et vektig moment. For ferien til Bamble var det flere argumenter som talte mot at kvinnen skulle få dekket utgiftene til leiebil. Det var ikke nødvendig med bil for å komme seg til hytta, og bilen hadde heller ingen funksjon som transportmiddel underveis i hytteoppholdet. Men på grunn av kvinnens funksjonsvansker gikk Høyesterett under tvil med på at utgiftene til leiebil burde dekkes. Kvinnen fikk dermed dekket sine ikke-økonomiske tap ved leie av leiebil.
2 – Erstatningsutmålingen
Høyesterett har talt | Erstatningsutmålingsdommen (Rt. 1993 s. 1547)
14. september 1984 ble en 20 gammel mann påkjørt av en bil mens han kjørte motorsykkel. Som følge av ulykken fikk han alvorlige hjerneskader som gjorde ham lam i armer og bein, delvis blind, og påført store talevansker. Mannen ble 100 % medisinsk invalid, og fikk plass ved et sykehjem i Flekkefjord som i hovedsak hadde eldre pasienter. Bilansvarsforsikringen til personen som kjørte på ham erkjente ansvar for ulykken, men partene ble ikke enige om hvilken erstatning mannen skulle få. Saken ble derfor sendt gjennom domstolsystemet, der den til slutt endte opp på bordet til Høyesterett.
Erstatningsretten er bygget på et prinsipp om at skadelidte skal få full erstatning. Men særlig ved personskader dekker offentlige stønadsordninger og egne forsikringer mye av kostnadene som ellers skulle vært dekket av skadevolderen. I slike saker fungerer erstatning som et supplement til de andre ordningene, og stå for kostnader som myndighetene og forsikringsordningene ikke dekker. Den skadelidte mottar fortsatt full erstatning, men fra flere instanser:
Bare i helt (1) særegne omstendigheter, og dersom utgiftene står i (2) rimelig forhold til andre ordninger som tilbys fra det offentlige, kan noen få ekstra erstatning til å dekke merutgifter. Mannen mente blant annet at han hadde krav på få 19 millioner kroner i erstatning til dekning av hans fremtidige utgifter ved opphold i egen bolig i stedet for å bo på sykehjemmet. Det fikk han ikke innvilget. Det var rett og slett ikke rimelig når kommunen hadde et tilstrekkelig offentlig botilbud til ham. Han ble i stedet tilkjent full erstatning, som fordelte seg slik:
Selv om mannen “bare” mottok 3,7 millioner kroner i erstatning fra skadevolderen, fikk han likevel full erstatning når de offentlige stønadsordningene fra myndighetene og pengene fra forsikringene ble tatt med i regnestykket. Det ga ham en total erstatning på 16,8 millioner kroner:
*Mannen mottok 870 000 kroner i ulykkesforsikring og 120 000 kroner i førerplassforsikring, som gir en total forsikringsutbetaling på 990 000 kroner. Fra det offentlige mottok mannen årlige utgifter til trening, fysioterapi og støttekontakt til en verdi av 139 300 kroner i året, tilsvarende 6 547 100 kroner fra ulykken skjedde til mannen gikk av med pensjon ved fylte 67 år. De årlige utgiftene til offentlig botilbud ble beregnet til 119 000 kroner i året, tilsvarende 5 593 000 kroner ved samme tidsforløp. Det gir en totalkostnad fra det offentlige på 12 140 100 kroner. For enkelhets skyld har vi ikke valgt å regne med de offentlige kostnadene etter at mannen gikk av med pensjon.