Domstolene

En straffesak kan avgjøres på 2 måter:

1. Hovedforhandling: Det mest vanlige er at saken mot deg avgjøres i hovedforhandling for domstolene. Da vil saken få en fullstendig prøving, og foregå på den måten som vi skal gjennomgå nedenfor.

2. Tilståelsesdom: Har du gitt en uforbeholden tilståelse i saken – enten ved at du innrømmer det straffbare forholdet eller har avgitt en forklaring som tilsier at du har gjort ugjerningen – kan domstolen avsi en tilståelsesdom. Det er en forenklet behandlingsform der tingretten avsier dom uten at saken blir fullstendig prøvd. Det gjennomføres for eksempel ikke en utførlig bevisførsel fra påtalemyndigheten som begrunner hvorfor du er skyldig. Hensynet bak ordningen er å effektivisere saker der retten ikke finner det betenkelig å prøve den for en begrenset domstol. Tilståelsesdom kan bare brukes hvis saken gjelder:

  1. En straffbar handling med en strafferamme inntil 10 år, og din uforbeholdne tilståelse kan underbygges av andre bevis. Tilståelse er med andre ord ikke nok til å domfelle deg.
  2. Kjøring i ruspåvirket tilstand.
  3. Kjøring uten førerrett eller gyldig førerkort.

Begjæres det at saken skal gå som tilståelsesdom, tas det ikke ut tiltale mot deg. Det vil si at du fortsatt står som siktet i saken når den går for retten. Et sted mellom 40 til 50 % av alle saker som avsies i tingretten avgjøres med tilståelsesdom.

Domstolene har litt ulike sammensetninger avhengig av hvem avsier dom i saken:

  1. Første instans: Tingretten
    1. Tilståelsesdom: 1 fagdommer
    2. Tingretten: 1 fagdommer og 2 meddommere
  2. Andre instans: Lagmannsretten
    1. Skyld eller straffutmåling over 6 år: 2 fagdommere og 5 meddommere
    2. Straffutmåling under 6 år: 3 fagdommere og 4 meddommere
  3. Tredje instans: Høyesterett
    1. Høyesteretts ankeutvalg: 3 høyesterettsdommere
    2. Høyesterett: Varierer avhengig av hvor viktig saken er for fremtidige avgjørelser:
      1. Avdeling: 5 høyesterettsdommere
      2. Storkammer: 11 høyesterettsdommere
      3. Plenum: Alle høyesterettsdommerne (vanligvis 20 stykker)

    I Norge har vi et alminnelig prinsipp om at vi skal dømmes av våre likemenn. Derfor er domstolene sammensatt av både fagdommere og meddommere. Meddommerne er folkevalgte medlemmer av retten, og velges av kommunen for en valgperiode på fire år. Frem til 1. januar 2018 ble saker i lagmannsretten som hadde en strafferamme på mer enn seks års fengsel avgjort av en jury, såkalt lagrette. Juryen bestod av 10 meddommere – vanligvis 5 kvinner og 5 menn – som avgjorde skyldspørsmålet i saken. Denne ordningen ble fjernet og erstattet av meddomsrett. Den siste saken som gikk for lagrette i Norge var Eirik Jensen-saken. Nå skal 2 fagdommere og 5 meddommere vurdere spørsmålet om skyld og straffeutmåling.

    Dum juss-alert!

    Jussen er ikke utformet på en slik måte at det alltid lar seg gjøre for lekfolk å dømme i straffesaker. Det blir særlig fremtredende når meddommere skal foreta juridiske vurderinger om:

    1. skyld: Er kravet til forsett eller uaktsomhet overtrådt? Se for eksempel betongbildommen.
    2. straffebudet: Er vilkårene i straffebudet oppfylt? Se eksemplet nedenfor.

    Det er noe vi har sett konturene av i voldtektssaker, der meddommere ofte synes å legge en for høy terskel i hva som er voldtekt. Vi har flere eksempler på saker der meddommerne frifinner tiltalte for voldtekt, mens fagdommerne mener skyldkravet er oppfylt.

    Hemsedal-saken fra 2016 står igjen som en av de verste eksemplene på hvor ille det kan gå. Her ble en 19 år gammel kvinne brutalt voldtatt av tre menn i 30 års-alderen i en campingvogn. Mennene ble dømt i tingretten, men frifunnet av juryen i lagmannsretten. Fagdommerne satte kjennelsen til side fordi de var overbevist om skyld. Da saken på ny gikk for lagmannsretten i såkalt meddomsrett ble mennene nok en gang frifunnet.

    Et flertall – bestående av tre fagdommere og én meddommer – mente det var hevet over enhver rimelig tvil at kvinnen ble voldtatt. I en lang tirade på over fire sider utredet flertallet at fornærmede var så ruset på alkohol og narkotika at det ikke var mulig for henne å motsette seg de seksuelle handlingene. La oss kjapt gå gjennom bevisene:

    1. Jenta hadde minst 250 mg MDMA i blodet, en dose som i minste fall gjør henne bevisstløs og som i ytterste konsekvens kunne drept henne.
    2. Drosjesjåføren som kjørte dem til campingvogna har forklart at ”jenta hadde absolutt ingen kontakt med livet”. Kvinnen måtte bæres over skulderen til en av mennene idet de fraktet henne inn og ut av drosjen. Selv om hun hadde øynene åpne, så hun bare tomt ut i luften.
    3. Ingen betviler at mennene hadde samleie med fornærmede. Kvinnens forklaring av hendelsesforløpet og etterfølgende korrespondanse med moren tilsier at samleiene ikke var frivillig.
    4. Fornærmede hadde omfattende og langvarige skadevirkninger etter hendelsen. Hun ble blant annet diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

    Mindretallet – bestående av tre meddommere – konkluderte i et kort avsnitt at jenta antakeligvis var redusert, men ikke så ille til mote at hun ikke kunne motsette seg de seksuelle handlingene. Bare for å ha det på det rene: Har du seksuell omgang med en person som ikke er i stand til å motsette seg handlingene – er utmattet, psykisk medtatt eller bevisstløs – er det å regne som voldtekt. Det avgjørende beviset for mindretallet var et bilde som en av mennene hadde tatt av fornærmede i campingvognen. Her hadde kvinnen øynene åpne samtidig som hun holdt rundt en penis hun hadde i munnen. På et annet bilde – som mindretallet ikke vektlegger – ligger kvinnen og to av mennene naken i en seng. Denne gangen har hun øynene lukket. Kvinnen burde i tillegg tatt kontakt med politiet umiddelbart etter hendelsen dersom hun hadde blitt voldtatt, ikke senere samme dag slik hun gjorde. Det mest oppsiktsvekkende er likevel at mindretallet mente de tiltalte ikke burde forstått hvilken tilstand kvinnen var i da de bar henne inn og ut av drosjen.

    Denne saken har ett særdeles viktig og objektivt bevis: Rusnivået i blodet til fornærmede. Det var så høyt at det ikke kan være tvil om at kvinnen var ute av stand til å motsette seg de seksuelle handlingene. Sex skal ikke skje når det ikke er mulig å innhente samtykke fra partneren sin. Det bør i hvert fall være klart hvis den andre er bevisstløs eller nærmest har sex i søvne. Sammenholder vi rusnivået med tilstanden kvinnen hadde i drosjen, kan det ikke være tvil om at hun ikke var ved bevissthet under samleiene. Det burde mennene, og ikke minst mindretallet i domstolen, forstått.

    Siden det kreves kvalifisert flertall for domfellelse – altså minst fem dommere for skyld – ble mennene frifunnet, men dømt til å betale kvinnen 300 000 kroner i oppreisning. For ordens skyld påpekes det at mindretallet også frikjente mennene for oppreisningskravet, et forhold som krever langt lavere sannsynlighet for å være bevist. Det trengs imidlertid bare vanlig flertall blant dommerne for å gi oppreisning.

    Det leder oss inn i en nokså hard, men unngåelig konklusjon:

    Meddomsretten må fjernes.

    Juridiske vurderinger i straffesaker er vanskelige å foreta, selv for erfarne jurister. På lik linje med andre yrker er juss en profesjon som krever dyptgående kunnskap om fagfeltet for at arbeidet kan utføres på en god og forsvarlig måte. Du ville vel ikke spurt mannen i gata om å operere deg, eller reparere bilen din? Hvorfor skal de da sitte som dommere i straffesaker? Overlat dømmingen til fagdommerne. De er heller ikke ufeilbarlige, men er bedre rustet til å håndtere jussens gale verden enn noen andre.