Gjennomføringen av straffesaker i Norge er tuftet på 4 helt grunnleggende prinsipper:
1. Muntlighetsprinsippet: Først og fremst skal hovedforhandlingen foregå muntlig. Det vil si at rettens leder skal sørge for at partene fremlegger sine resonnementer og bevis i retten. Det er for eksempel ikke greit at aktor eller forsvarer leser opp vitneforklaringer som ble innhentet under politiets etterforskning. Vitnet skal avhøres muntlig i retten. Det er bare hvis vitnet nekter å forklare seg om temaet, eller at forklaringen ikke stemmer overens med den vedkommende har avgitt til politiet, at partene kan gjengi fra tidligere vitneforklaringer. Det er heller ikke tillatt av partene å gi domstolen skriftlige dokumenter uten at disse blir redegjort for muntlig i retten.
2. Bevisumiddelbarhet: Alle bevis som skal legges frem for domstolen, skal tas med inn i rettssalen slik at de er synlige for rettens medlemmer og for allmennheten for øvrig. Skal det føres vitner eller sakkyndige som ikke har mulighet til å møte for retten, kan det gjennomføres fjernavhør med dem via telefon eller videooverføring. Bare unntaksvis kan det føres bevis andre steder enn i retten, slik som når rettens medlemmer dra på befaring av åstedet.
3. Fri bevisførsel: Partene i en straffesak kan føre hvilke bevis de vil. Selv om beviset er anskaffet på ulovlig vis skal de bare bli nektet ført for retten om det vil være å gjenta eller fortsette lovbruddet å føre det. Det ble satt på spissen i fengselsbetjentdommen fra 1999:
Høyesterett har talt | Fengselsbetjentdommen (Rt. 1999 s. 1269)
En kosovoalbaner ble i 1993 tatt med 5,4 kilo heroin i Oslo. Han ble dømt til 14 års fengsel. Soningen av straffen skulle gjennomføres i Ullersmo landsfengsel på Romerike. 29. januar 1996 rømte mannen fra fengslet og holdt seg i flere år skjult før han på ny ble pågrepet i Praha og utlevert til Norge. Politiet mistenkte at en av fengselsbetjentene hadde hjulpet mannen i å rømme. Som et ledd i etterforskningen innledet politiet et samarbeid med en av de innsatte i landsfengslet. Den innsatte tok kontakt med fengselsbetjenten og spurte om han kunne bistå ham i å rømme. Fengselsbetjenten skulle få 80 000 kroner for å tegne en skisse av fengslet. Denne skulle overleveres til en medhjelper utenfor Mega-butikken ikke langt unna fengslet. Medhjelperen var i realiteten en politibetjent som var utstyrt med skjult mikrofon og båndopptaker. På lydbåndet innrømmet fengselsbetjenten å ha hjulpet kosovoalbaneren i å flykte tidligere samme år.
Fengselsbetjenten ble dømt både i tingretten og lagmannsretten. Det fellende beviset for retten var politiets skjulte båndopptak. Fengselsbetjenten anket saken til Høyesterett. Han mente båndopptaket burde vært avskåret fra å bli ført for domstolene fordi det var ulovlig ervervet. Det var Høyesterett enig med ham i. I denne saken hadde politiet fremprovosert en forklaring fra fengselsbetjenten uten at han var klar over at denne ble gitt til påtalemyndigheten. Det bryter med et helt grunnleggende prinsipp i strafferetten om at mistenkte har rett til ikke å forklare seg. Mannen plikter ikke å bidra til sin egen domfellelse.
Selv om et bevis er anskaffet på ulovlig vis, kan det likevel bli fremlagt for retten. Det skal bare bli nektet hvis det vil være å gjenta eller fortsette lovbruddet å føre beviset. I denne saken hadde ikke politiet respektert fengselsbetjentens rett til ikke å forklare seg. Ved å føre beviset for retten ville selvinkrimineringsvernet bli brutt på ny. Beviset skulle vært avskåret. Siden beviset kunne ha påvirket dommens innhold i lagmannsretten, ble avgjørelsen opphevet. Mannen ble frikjent som følge av saksbehandlingsfeilen.
4. Fri bevisvurdering: Retten kan selv bestemme hvilke bevis de skal vektlegge og hvilke de vil se bort fra. De har også fullstendig selvbestemmelsesrett for hvordan bevisene skal vektlegges. Retten har likevel bare lov til å vektlegge bevis som er lagt frem under selve rettssaken. Dommerne i lagmannsretten kan for eksempel vektlegge bevis som er brukt i tingretten, men som av ulike grunner ikke er fremlagt som bevis for dem.
Nå som du er kjent med grunnprinsippene skal vi gi deg en kort redegjørelse for saksgangen i straffesaker:
- De fleste rettssaker starter kl. 0900 og varer frem til kl. 1600. Hvor mange dager den skal gå for retten avhenger av sakens karakter og omfang. Marit sin sak er berammet til å vare i tre uker.
- Partene i saken gjør seg klar før dommerne ankommer rettslokalet. Marit sitter i varetekt, og føres inn av rettsbetjenter som skal passe på at hun ikke stikker av.
- Når dommerne kommer inn i rettslokalet skal partene og publikum reise seg. Retten settes av domstolens leder ved et slag med dommerklubba.
- Straffesaken begynner med at aktor leser opp tiltalebeslutningen. Den består av straffebudet som påtalemyndigheten har reist tiltale for, og en beskrivelse av hendelsesforløpet som tiltalen bygger på.
- Rettens leder spør Marit om hun erkjenner seg skyldig etter tiltalen. Marit svarer nei.
- Bevis 1: Da skal det føres bevis for skyldspørsmålet. Det er aktor som starter med bevisførselen, etterfulgt av forsvarer. Partene vil vanligvis gi en kort redegjørelse for hvilken betydning beviset har, og hva det prøver å bevise: For aktor kan det være bevis for at:
- ugjerningen skjedde: Vitner, fysiske og tekniske bevis fra åstedet etc.
- Marit utviste skyld i gjerningsøyeblikket: Forklaringen til Marit i retten
- Marit var tilregnelig i gjerningsøyeblikket: Forklaring fra rettspsykiater som stadfester at Marit ikke har en psykose eller var akutt psykotisk i gjerningsøyeblikket.
- den straffbare handlingen ikke var gjort i nødverge: Forklaringen til Marit i retten
- Bevis 2: Det kan føres bevis for god eller dårlig vandel. Det vil si at partene kan redegjøre for om Marit har gjort gode eller dårlige handlinger i livet. Slik bevisførsel må ha betydning for saken. Det kan for eksempel være aktuelt for retten å vite om Marit er domfelt for liknende straffbare handlinger.
- Forsvareren til Marit gis vanligvis anledning til uttale seg om hvert enkelt bevis påtalemyndigheten fører. Det følger av kontradiksjonsprinsippet. Ingen skal dømmes uten at de har blitt tilstrekkelig hørt.
- Bistandsadvokaten til de etterlatte etter Kjell kan stille spørsmål til tiltalte, vitner og sakkyndige etter at aktor og forsvarer er ferdige med sine utspørringer.
- Etterlatte som ikke skal forklare seg i retten, har rett til å gjengi hvordan drapet på Kjell har påvirket dem.
- Hvis retten mener at saken ikke er fullstendig opplyst, kan de beslutte at det innhentes nye bevis.
- Bevis 3: Til slutt skal det føres bevis i straffutmålingen. Partene vil først si noe generelt om straffenivået i drapssaker, for så å vise til tilsvarende saker der straffenivået som de har lagt ned påstand om er anvendt. Aktor legger ned påstand om 13 års ubetinget fengsel. Forsvarer legger ned 2 påstander:
- Prinsipalt: Handlingen var gjort i nødverge. Marit må frifinnes.
- Subsidiært: Drapet var uaktsomt. Marit må dømmes på mildeste måte.
- Når begge parter er ferdig med bevisførselen, skal aktor og forsvarer avgi sine prosedyrer om skyldspørsmålet. Aktor prosederer først. Prosedyrene i vår sak er gjengitt her. Etter at partene er ferdige med sine prosedyrer, får aktor mulighet til å gi en replikk til forsvarers prosedyre, etterfulgt av forsvarers duplikk til påtalemyndighetens hovedinnlegg.
- Mener aktor det ikke er ført tilstrekkelig bevis for domfellelse i saken, skal tiltalen mot Marit enten frafalles eller nedlegges påstand om frifinnelse.
- Før retten trekker seg tilbake skal fornærmede, etterlatte og tiltalte gis anledning til å komme med en sluttbemerkning.
- Rettssaken er ferdig. Dommerne trekker seg tilbake for å rådslå om Marit er skyldig for å ha drept Kjell.