Som vi så i domsslutningen slapp Marit å dekke saksomkostningene til påtalemyndigheten. Tiltalte slipper vanligvis å betale saksomkostningene hvis han eller hun må sone en lang fengselsstraff. Det er retten som bestemmer saksomkostningen størrelse, og om den tiltalte bør ilegges denne kostnaden. Det er bare spesielle omstendigheter som gjør at den domfelte slipper å betale for saksomkostningene. Det kan være at den domfelte
- ikke har økonomisk evne til å betale for seg,
- er idømt lang fengselsstraff,
- er under 18 år, eller
- innehar en sykdom som medfører store kostnader å vedlikeholde.
Hadde Marit blitt frikjent for drapet på Kjell, eller forfølgningen mot henne ble innstilt etter at påtalemyndigheten tok ut siktelse i saken, ville hun hatt krav på erstatning fra staten. Erstatningen skal dekke det økonomiske tapet som den tiltalte er påført som følge av straffesaken. Det kan også gis erstatning hvis den siktede påføres skader eller ulemper ved gjennomføring av tvangsmidler.
En siktet har krav på å få oppreisning for ikke-økonomisk tap hvis personen blir pågrepet eller varetektsfengslet, men senere frifinnes for det straffbare forholdet eller saken mot vedkommende blir innstilt. I helt spesielle saker kan retten gi oppreisning selv om siktede ikke har vært fengslet.
De etterlatte – altså ektefellen, barna eller foreldrene til den avdøde – har krav på oppreisning etter skadeerstatningsloven. Barna til Marit og Kjell har krav på å få dekket sine økonomiske tap, men også tap av ikke-økonomisk art. Normalerstatning for etterlatte ved drap blir regelmessig oppjustert, og i 2010 satte Høyesterett normalerstatningen til 200 000 kroner.