Grense 1 – Skadevolder: Kan jeg ødelegge ting uten selv å være ansvarlig for det?
Barn under 18 år fritas ikke for ansvar hvis de skader andre eller gjør hærverk på ting. Det går frem av skadeerstatningsloven, som sier at alle barn og unge er pliktig til å erstatte skader de har påført, enten med vilje eller uaktsomt. Loven gir ikke noen nedre aldersgrense for barns ansvar, men det er klart at barn under skolepliktig alder (6 år) bare kan være ansvarlig i helt ekstraordinære tilfeller. Vi sier gjerne at barn under 6 år ikke kan holdes ansvarlig for sine handlinger. Denne aldersgrensen er hevet til under 10 år hvis barnet blir skadet, men medvirket til deler av hendelsesforløpet selv. I slike saker kan barnet få nedsatt erstatning. barn under 10 år vil likevel ha rett på full erstatning.
Men hva om jeg ikke har penger til å erstatte skadene jeg har påført?
Se for deg at Ida knuser flere vinduer på skolen sammen med andre elever. Selv om hun er langt under myndighetsalder, må hun fortsatt betale for nye vinduer av egen lomme. Men Ida har ikke penger nok til å betale for vinduene. Hvordan kan hun være erstatningsansvarlig for noe hun ikke har råd til å betale? Ida har bare begrenset adgang til å jobbe, og hun kan heller ikke ta opp lån i banken. For eldre barn som har større økonomisk evne til å betale for seg, kan retten både stille dem til ansvar og samtidig kreve at de betaler for skadene. For litt yngre barn – og eldre som ikke har betalingsevne – vil de fortsatt være ansvarlige for skadene, men én av to ting skjer med erstatningen:
- Skadesummen reduseres: Hvis det er rimelig ut fra barnets alder, utvikling, utvist atferd, økonomisk evne og forholdene ellers, kan skadesummen enten reduseres eller fjernes helt.
- Foreldrene betaler for skadene: Selv om foreldrene ikke har utvist skyld i saken, kan de bli erstatningsansvarlig på vegne av barna med inntil 5 000 kroner for hver skadehendelse. Dette gjelder for barn som er 6 år eller eldre og som de bor sammen med eller har omsorgsplikt for.
Foreldre kan være ansvarlig for hele erstatningssummen hvis skaden fra barnet skjedde under deres tilsyn. Tilsynsplikten til foreldrene rammer saker der de ikke har hatt tilstrekkelig med tilsyn overfor barnet, og hvis de ikke har gjort det som er rimelig å kreve av dem for å forhindre at skadene oppstod.
La oss se hvordan ansvaret til barn og unge behandles i virkeligheten:
Høyesterett har talt | Sykkeldommen (Rt. 2003 s. 433)
En tidlig morgen i oktober 1997 syklet to 11 år gamle gutter ned en bakke på vei til skolen i Sogndal. Like før en krapp venstresving valgte en dame å krysse veien fra venstre til høyre for å bli mer synlig i trafikken. Akkurat idet hun passerte midtstripene i veien, ble hun passert av den første syklende 11-åringen på hennes høyre side. Like bak fulgte den andre 11-åringen, som i stedet for å bremse opp eller bruke ringeklokken, også valgte å passere henne på samme side som kompisen. Det gikk ikke særlig bra. Siden begge var på vei over mot høyre, krasjet guttungen i henne med en fart på om lag 25 km/t. Damen brakk høyre håndledd og ble uføretrygdet etter ulykken.
Spørsmålet som Høyesterett skulle besvare var om 11-åringen måtte betale erstatning til damen han krasjet med. Hadde han syklet uaktsomt?
Det stilles et annet krav til aktsomhet for barn enn for voksne. Voksne syklister som passerer fotgjengere bakfra i trafikken må være forberedt på at de plutselig kan endre retning eller snu seg. Det er syklisten som må avpasse farten etter forholdene og som muligens må stanse helt opp om det skjer noe uventet. Krasjer voksne syklister med fotgjengere de prøver å passere bakfra, har de vanligvis opptrådt uaktsomt og er erstatningsansvarlig for skadene til fotgjengeren. Et like strengt krav til aktsom kjøring kan ikke kreves av et barn. Aktsomhetskravet må likevel tilpasses alderen. Som forarbeidene til loven så forbilledlig sier det:
”En kan ikke forlange den samme forstand og evne til å vurdere en handlings faremuligheter av en 10-åring som av en 17-åring. Aktsomhetsnormen må tilpasses de enkelte aldersgrupper.”
Selv om jussen vanligvis opererer med de samme aktsomhetsreglene for alle – såkalt objektiv aktsomhetsnorm – må de tilpasses for barn etter alder og utvikling. Det er flere kognitive evner og ferdigheter som ikke er like godt utviklet hos barn:
- Barn har naturlige begrensninger: De har begrenset synsevne, høyere grad av impulsivitet, og en oppmerksomhet som lett kan avledes når de ferdes i trafikken.
- Barn mangler erfaring: De klarer ikke å skille mellom vesentlige og uvesentlige ting i trafikken.
- Barn må lære: De må bli fortrolige med å være i trafikken. Det kan barn enklest lære ved å ta del i trafikken, enten som fotgjenger eller ved bruk av fremkomstmidler som sykkel.
I vår sak hadde 11-åringen fulgt etter kompisen. Da kompisen passerte damen på høyre hånd, var det naturlig for den andre gutten å følge etter. Det er enkelt for barn i hans alder å velge bort andre løsninger når de like gjerne kan imitere hvordan andre har løst det samme problemet. I psykologien er fenomenet kjent som sosial gruppeatferd. Enhver fornuftig og samvittighetsfull voksen syklist – og til dels ungdommer som nærmer seg myndighetsalder – burde handlet mer forsvarlig ved enten å bremse eller bruke ringeklokken. Det samme kravet kan ikke stilles til 11-åringen. I dissens 4 mot 1 kom Høyesterett frem til at gutten ikke hadde opptrådt uaktsomt, fordi han valgte samme løsning som mange andre 11-åringer også ville valgt. Siden gutten ikke hadde opptrådt uaktsomt, slapp forsikringsselskapet til gutten å betale erstatning til damen som ble påkjørt.